ABC Nyheter

Håkan Hellström: «Samlade singlar» 2000-2010 (EMI)

Når man hører Håkan Hellströms samlede singler i ett strekk er det ikke vanskelig å forstå at han er blant Nordens mest populære artister. Det finnes nemlig knapt et dødpunkt.

 

Det som likevel slår meg mest er at Hellström, som elsker å låne av andre, så til de grader har maktet å skape et eget musikalsk uttrykk. For måten han, godt hjulpet av egen stemme, store doser sjarm, en særdeles proff, men like fullt vindskeiv innstilling, har foredlet inspirasjonen til utrykket «det høres jo helt ut som Håkan Hellström» er faktisk påfallende. 

Se ABC Nyheters tv-intervjuer med Håkan Hellström her

I Sverige finnes det nemlig, satt litt på spissen, et utall versjoner av Håkan Hellström jeg mer enn gjerne hører på. Som for eksempel Florence Valentin og Vapnet. I Norge er det nok å nevne Jon Olav Nilsen & Gjengen.

Men ikke nok med det. Låter som «Känn ingen sorg för mig Göteborg», «Ramlar» og «Kom igjen Lena!» er allerede som klassikere å regne. Ikke dårlig av en ung mann som for 10 år siden bodde i en liten studentleilighet et steinkast fra Nya Ullevi.

«En vän med en bil, «Nu kan du få mig så lätt», «En midsommarnatts dröm», «Dom kommer  kliva på dig igen», «Gårdakvarnar och skit» og «Jag vet inte vem jag är men jag vet at jag er din», er bemerkelsesverdig gode låter på en samling som renner over av suverene melodier, særpreg og en herlig innstilling.  

Det som trekker litt ned er låtene fra «Nåt gammalt, nåt nytt, nåt lånat, nåt blått» samt  «Kär i en ängel» fra Hellströms siste plate så langt, «För sent för Edelweiss». En flott plate som hadde fortjent en bedre singel enn albumets kanskje svakeste spor.  

Men skitt au og heia GAIS! (EAA)

Farrah: «Farrah» (Rock Indiana/Tuba)

Ved en ren tilfeldighet havnet Farrahs nye selvtitulerte album på pulten min. Noe jeg er særdeles tilfreds med all den tid store deler av helgen har gått med til å høre på britenes elegante og ultrafengende pop.

 

Om du liker The Feeling, som har rukket å lage to fenomenale popalbum, kommer du garantert til å elske Farrah. For maken til fengende melodier, godlynte hooks og ukompliserte låter i en ellers så komplisert verden, er langt fra hverdagskost.

Farrahs store styrke er nemlig å gjøre ting irriterende enkelt. Så enkelt at en del vil hevde at dette ganske enkelt blir for enkelt. Noe som i beste fall er vrøvl og fanteri.  

Der The Feeling ofte vender seg mot artister som Queen, 10CC eller ELO, snuser Farrah heller på artister som Squeeze, Dodgy, Lilac Time, Nada Surf, Fountains Of Wayne og Paul McCartney sånn cirka mars 1974. Sagt med andre ord: Når The Feeling slår på stortromma, foretrekker Farrah ofte å heller rasle kraftig med tamburinene.

Noe du ganske kjapt vil skjønne i det øyeblikket små mesterverk som «Swings & Roundabouts», «Scarborough», «DNA», «If You Were Mine», «Wasting Time», «Just Driving» og «Sleep Above The Covers» tar rennefart og slipper seg løs i øregangene dine.

For Farrah har i all enkelhet, og med klar margin, laget årets sommerplate! (EAA)

Lissie: «Catching a Tiger» (Columbia/ Sony)

Det er nesten så en stusser over det om dagen. At et stort plateselskap kontrakterer en ny, ung artist bare fundert på at vedkommende er et åpenbart talent. Det dreier seg jo oftest om rene motestrategier, artister som kan sies å tilhøre et eller annet antatt hipt blaff eller har vært gjenstand for TV-eksponering av det vikarierende slaget. Here today, gone later today.

 

Når du setter på debutplata til Illinois-sangerinnen Lissie (eg. Elisabeth Maurus) blir det straks klart av vi har å gjøre med en oppsiktsvekkende vokalist. Jo da, Steve Nicks er den åpenbare referansen, men det er lenge siden Nicks har hatt den ungdommelige spiriten som Lissie spruter av.

Columbia har altså forstått at de sitter med et realt talent mellom hendene, kanskje forstått det litt for godt. Produsentene Jacquire King (Kings of Leon) og Bill Reynolds (bassist i Band of Horses) smører innimellom litt vel tjukt på, såpass at et knippe fine sanger setter seg fast i den glossy produksjonen.

På avsluttende «Oh Mississippi» sørger one-off produsent Ed Harcourt for at stemmen og pianoet bare vibrerer og vibrerer. (TS)

Pernice Brothers: «Goodbye, Killer (One Little Indian / VME)

Med album som «Overcome By Happiness» (1998), «The World Won’t End»(2001) og «Live a Little» (2006), viste amerikanske Pernice Brothers verden at de hadde mye å fare med om man liker kvalitetspop med små doser country og en dæsj rock’n’roll.

 

På bandets forrige album, foran nevnte «Live a Little», kunne man, om man ikke visste bedre, sverget på at bandet var britisk. Hele albumet luktet nemlig The Beatles, Squeeze, Prefab Sprout, The Proclaimers og The Smiths lang vei.  

På «Goodbye, Killer» har bandet i større grad vendt nesa hjemover. Det kan virke som om Joe Pernice, bandets overjeg, har hentet inspirasjon fra Scud Mountain Boys-skivene, bandet han spilte i før Pernice Brothers så dagens lys. Et band der countrymusikk og Big Star lusket rundt i hjørnene.

En påstand «We Love The Stage», «Newport News» og «The End Of Faith» er med på å underbygge.

«Goodbye, Killer» er et jevnt og tidvis svært bra album der tittellåta, «Bechamel», «Jaqueline Susann», «Something For You» og «Newport News», treffer undertegnede hardest. Samtidig må det erkjennes at «Goodbye, Killer», målt opp i mot tidligere bragder, mangler et par killerlåter som slenger lytteren veggimellom.(EAA)

Here We Go Magic: «Pigeons» (Secretly Canadian/Tuba)

Som de fleste av dagens unge New York band, sender Here We Go Magic tankene mine til byens gamle helter Talking Heads. Det kan nesten virke som om 62 % av byens unge musikere har ukentlige kollokviegrupper med de snakkende hodenes utgivelser som tema.

 

Når det er sagt; Here We go Magics  andre album, «Pigeons», er først og fremst et underfundig, tidvis snålt, men akk så fengende album.

Åpningslåta Hibernation, som umiddelbart nikker til Talking Heads, sklir raskt og meget elegant over i et mer jazza landskap ala noe The Sea And Cake kunne snekret sammen på en god dag.

Platas beste låter, «Collector», «Casual» og «Bottom Fender» og «Old World United», er alle skapt i popens tegn. Liker du band som Flaming Lips, 10CC, XTC, og Phoenix, vil trolig den ovennevnte kvartetten trekke det lengste strået.

Og om du har velutviklet fantasi kan sprettball-låta, «Old World United», raskt utvikle seg til å høres ut som The Cure på speed.

At bandet på de to siste låtene legger ut på en gedigen bærtur, står ikke i veien for det faktum at Here We Go Magic titt og ofte bruker tryllestaven til å skape fengende musikk med plass til mange små, men akk så deilige detaljer i et romslig lydbilde med mange knagger. (EAA)