ABC Nyheter

Slash: «Slash»

(ABC Nyheter): Guns N’Roses-legende og guitar-slinger Slash er ute med sitt første rene soloprosjekt. Skjønt alene og alene.

Snakk om å sende ut invitasjoner i hytt og gevær til alle sine musikkvenner! Særlig de som kan hjelpe han med å selge varene han bringer med seg til torget.

Dette er den litt uspiselige siden av rocken, og har lite med den tøffe attityden Slash i alle år har posert med, side om side med tidligere bandkollega Axl Rose. Iført sin hatt, sine lange krøller og den tøffeste rockgitarist-attityden på denne siden av Keith Richards, mangler han sistnevntes instinkt og kreative intelligens fullstendig.

Et gitar-idol

For der Keith rydder bordet for tomflasker og begynner å jobbe, så skjer det noe. Med Slash er det bare posering, klisjeer, og etterlignning av egne helter. Om Idol-konkurransen hadde lett etter gitarister i stedet for sangere, så ville Slash være en sannsynlig vinner.

På «Slash» inviterer den ellers så anerkjente gitaristen et A-lag til å jobbe med seg. 44 år gamle Saul Hudson, som mannen egentlig heter, har fått med seg Ian Astbury (The Cult), Ozzy Osbourne, Chris Cornell, Iggy Pop, Lemmy (Motörhead), Andrew Stockdale (Wolfmother) og Dave Grohl for å nevne noen.

Når du inviterer med deg slike størrelser, enn så beæret de må føle seg og enn så lite lyst de egentlig har hatt til å gjøre dette, så blir ikke resultatet åpenbart dårlig. Det rocker, lyden er helt strøken som en 18 meter lang limousin, og du blir ikke utestengt fra klubben om du lar rocklenka svinge med i takten. Eller rettere sagt klisjeene…

Mangler egenart

For hvor er Slash’ egennart? Hvem er han? Er han bare en karikatur av en dyktig rockgitarist? 

Saul Hudson står oppført som låtskriver på samtlige låter på albumet. I det minste kan det spores en anstendighet på det området altså. Men de fleste av dem er skrevet sammen med den rockcelebriteten som Slash fremfører låten sammen med.

Resultatet blir at Slash tilsynelatende har satt sin lit til at de inviterte gjestene skal prege sin låt med sin identitet. For da slipper jo han. Er det tomt så er det tomt.

Derfor låter «Ghost» som en parodi på ikke spesielt spiselige The Cult. Fordi Ian Astbury er drivkraften. Derfor låter «Crucify The Dead» som en platt parodi på Ozzy. Fordi Ozzy selv er drivkraften. Og så videre.

Pinlige øyeblikk

Verst blir det når følelsen av å være på vei inn i Idol-manesjen melder seg i låter som «Gotten» (med Adam Levine fra Maroon 5), «I Hold On» (med Kid Rock) og «Starlight» (med nær Robert Plant-erstatter Myles Kennedy). Her snakker vi pinlige øyeblikk. Sendt ut under falskt flagg.

De få unntakene som er på denne plata kan ikke redde den. Men Fergie fra Black Eyed Peas klarer paradoksalt nok å skape platas Guns n’Roses-øyeblikk med «Beautiful Dangerous». Ingen genial låt, men det er driv i refrenget og nerve i den litt søtladne Guns N’Roses-oppskriften.

Videre er «Saint Is A Sinner» anstendig sunget (av Rocco De Luca)foruten å være en akustisk rockballade som det ikke er vanskelig å høre flere ganger.

Antydning til anstendighet

Dave Grohl er en av få gjester som har bedt Slash skriva låta selv, og det resulterer i en anstendig og Jeff Beck-leken rockinstrumental. Og i «By The Sword» er det i det minste et ordentlig sving og trykk i gitararbeidet der Slash og Andrew Stockdale prøver seg på lettvekterutgaven av Led Zeppelin. Jeg liker arrangementet og nerven, selv om låta er medium størrelse.

Sånn sett var Slash’ Snakepit, hans tidligere prosjekt som ga oss et par anstendige rockalbum, mer troverdige utgivelser enn dette albumet. Så i håpet, selv om det er syltynt som et 20 år gamle syltetøystrikk, om at Slash skal vende tilbake til anstendige oppgaver, kaster vi han til slangene så lenge. For i sin egen Snakepit leverte han i det minste til en viss grad varene.

Denne Idol-turneringen bør forbigås i stillhet. Om du ikke føler det godt å komme ut av skapet da. Sammen med Slash!