ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Denne utgaven av Full av Fuzz skal handle om et musikkuttrykk som for femti år siden stod i fare for å bli utslettet av, nettopp, fuzz. Av rock og moderne jazz, som skrudde volumet opp til elleve og stod på fuzzpedalen som om god hørsel var i ferd med å gå av moten.

I 1961 besluttet ekteparet Alan & Sandra Jaffe at den originale New Orleans jazzen trengte et sted, et konsertrom, der musikkformen kunne leve, godt beskyttet i sin opprinnelige organiske form. 

Snart 50 år

Lokalitetene der Preservation Hall er å finne, i 726 St. Peter Street, midt i Crecent Citys franske kvarter, ligger bare tre kvartaler fra elva som så massivt renner gjennom både denne delen av de amerikanske sørstatene og gjennom musikkhistorien, the mighty Mississippi.

Tom Waits i full utfoldelse.

Preservation Hall er altså femti år neste år. Det kommer helt sikkert til å bli markert på overdådig vis, i byen som virkelig kan dette med storslåtte markeringer.

Men allerede nå kan festlighetene starte. For i disse dager foreligger plata «Preservation» med undertittel «An album to benefit Preservation Hall & the Preservation Hall Music Outreach Program».

En utgivelse som du muligens må jobbe litt ekstra for å slå kloa i, men som på alle vis er verdt den ekstra milen.

Initiativtaker til «Preservation» er Ben Jaffe, sønn av Alan & Sandra. Ben spiller selv tuba i dagens utgave av Preservation Hall Jazz Band. Han skriver følgende i et essay som er trykket på coveret til «Preservation»:

«Å beskytte ens historiske arv er en risikabel og utfordrende oppgave. Hvordan puster man nytt liv inn i en 100 år-pluss gammel musikalsk tradisjon? Er musikken vi skaper i dag relevant? Hvordan hindrer man en tradisjon fra å dø ut? Får den til å blomstre? Og samtidig ivaretar fortidas integritet?

I New Orleans går fortid og nåtid hånd i hånd inn i fremtida. Som våre forfedre spiser vi røde bønner og ris på mandag, vi kler oss opp i kostymer på Feite Tirsdag og vi sørger og danser til tonene av jazz. Uansett hvilken anledning det måtte være, når et band slår over i en god gammaldags klassiker, så hiver gammel som ung seg med i opptoget. Det har vært slik før meg. Vi sørger for at det kommer til å være slik lenge etter at vi er borte. Jeg er vitne til at det skjer hver eneste dag. Fra du er to år gammel og oppover. Det er umulig å stå stille når Preservation Hall Band kommer rullende ned gaten.» 

Ben Jaffe har lykkes med å få et forbløffende utvalg artister til å ta turen til St. Peter Street for å lage musikk sammen med Preservation Hall Jazz Band.

Mange kjente bidragsytere

Til og med trompeteren og sangeren som mer enn noen annen personifiserer New Orleans Jazz, byens egen sønn, Louis Armstrong, svever høyt over årtiene og bidrar med «Rockin´ Chair», sammen med Preservation Hall Jazz Band. Armstrong døde ti år etter at Preservation Hall ble grunnlagt, i 1971, 69 år gammel.

Det er greit å bli minnet på at Tom Waits har hentet mye av sin vokale gruff, sin «søplete» måte å synge på hos nettopp Armstrong, for Waits-komplettister er mannens tolkning av trad-låten «Tootie Ma is a Big Fine Thing» et gnistrende must.

Siden Waits har passert seksti-års-grensen må han finne seg i å bli plassert i veteran-kontingenten, som likevel feier alder til side og er med på å gjøre «Preservation» til akkurat den livsbejaende og tvers igjennom gyngende forestillingen som man kunne håpe på.

Waits stiller på et old boys lag som også teller bluegrassstørrelsen Del McCoury, proto-protestsanger Pete Seeger, Mr. Freedom Richie Havens, Bakersfield countrygigant Merle Haggard, hele Blind Boys of Alabama og the Nightripper himself, D. John .

På den andre siden av bevaringshallen sitter skotskitalienske Paolo Nutini, My Morning Jackets Jim James, for anledningen tynt forkledd som Yim Yames, tidligere Drive by Trucker Jason Isbell, felespillende Andrew Bird, Memphis Darling Amy LaVere, veldig up and coming Cory Chisel & Brandi Carlile og Angélique Kidjo, som sammen med Terence Blanchard gjør «La Vie en Rose».

Midt mellom disse to aldersbestemte gruppene står Steve Earle og Buddy Miller, som leverer henholdvis «T’aint Nobody’s Business» og «I ain’t got Nobody».

Som om ikke de nitten sangene som fyller originalalbumet til randen skulle være nok, kan «Preservation» skaffes i en DeLuxe-utgave som inneholder ytterligere seks ekstranummer; Der dukker plutselig den islandske skuespillerinnen Anita Briem (datter av Mezzofortes Gunnlaugur Briem, no kidding!) opp og gjør «C’est Si Bon», mens Yim Yames, Tom Waits, Del McCoury og Pete Seeger (hjulpet av Tao Rodriguez-Seeger) leverer ekstra så det virkelig renner over i Mint Julep-glasset.

Kjør DeLuxe

Denne gangen er det med andre ord virkelig grunn til å kjøre DeLuxe, Yim Yames synger Irving Mills «St.James Infarmery» med megafon og Waits får lov til å gjøre det han liker aller best, gå foran i et genuint New Orleans opptog mens han skråler «Corinne died on the Battlefield» av full hals.

Skulle du ha veien forbi New Orleans er et besøk i Preservation Music Hall obligatorisk. Stedet åpner klokka åtte hver kveld, musikken starter et kvarter senere og varer frem til elleve.

Det koster 10 dollar å komme inn, du må være forberedt på å stå i kø, da det ikke går an å kjøpe billetter på forhånd.

Du kan sette deg mer inn i stedets historie og hva The Preservation Hall Music Outreach Program handler om på www.preservationhall.com .

Fotnote: Plata kan muligens oppdrives hos Oslo-butikken Bare Jazz eller hos andre våkne importbutikker som Rune Hallands postordrebutikk, Cruising Records, eller Platekompaniets filial på Oslo City.