ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Ektepar fra Canada som spiller indiemusikk sammen har mer en én gang vist seg å være grunnoppskriften på suksess. Så også med The Besnard Lakes, som med sine to foregående album etter hvert har opparbeidet seg et relativt godt rykte blant dem som mener å ha greie på slikt. 

Spesielt den tre år gamle utgivelsen «Are the Dark Horse» sendte en ikke ubetydelig bølge av anerkjennende nikk ut over indieskolegården. Men fortsatt er nok Jace Lasek og Olga Goreas noen av dem man ikke umiddelbart gjenkjenner på det kanadiske klassebildet.

Ettertenksomme øyeblikk

Der er Wolf Parade, Unicorns og Arcade Fire de flinkeste i klassen flere år på rad. Men hva det de til høyre i bildet igjen? The-ett-eller-annet-Lakes, var det ikke?

Deres tredje plate, «Are the Roaring Night» følger opp den gode trenden fra 2007, og The Besnard Lakes er på mange måter et virkelig bra band. De opererer innenfor feltet gitardrevet indie, flott sådan.

De er relativt innadvendte, og egner seg sånn sett for de mer ettertenksomme øyeblikk man vil musikksette her i livet. Ektefolket Lasek og Goreas fronter likestilling på vokalsiden, og dynamikken mellom herre- og fruevokal er upåklagelig.

Og de er også en roaring night. The Besnard Lakes ruller sakte framover over himmelen, dag blir natt selv om klokka sier noe annet og før du vet ordet av det er du midt i tåka og det er vrient å orientere seg klart.

Hvordan finner du veien ut igjen? Det kan vise seg å bli vrient, så du faller til ro der inne i mørket. Du går ut i fra at The Besnard Lakes vet å lette på det mørke sløret når tiden er inne. Ingen grunn til panikk, mørket kan jo være så vakkert.

Og snart aner du konturene av noe stort. Noe uventet. Men dessverre blir det med denne antydningen til noe ekstraordinært. For når dagen gryr er ikke nattens opplevelser noe du er sprekkferdig av å dele med andre.

Trenger tid

Det var en fin opplevelse, men ikke stort mer enn det. Jeg skulle så gjerne se The Besnard Lakes enda litt større, enda litt mektigere og gjerne også enda litt mørkere. At de på rystende vis satte seg skikkelig i margen og ble vanskelige å glemme.  

Likevel, bandet er på veldig mange måter inne på noe riktig med denne plata. Utgivelsen er ikke overflødig, tvert i mot, det passer seg godt med en plate av denne typen i disse dager.

Noe man må bryne seg litt på. Dessuten vil nok mange indiehjerter kaste småforelska blikk mot The Besnard Lakes resten av skoleåret, der de sitter omgitt av sjarmerende mystikk på bakerste rad. Sånn sett har The Besnard Lakes gjort mye riktig for de kommende tider. 

Etter flere turer gjennom natten er «And This Is What We Call Progress» og den påfølgende «Light Up The Night» fortsatt de sterkeste markørene på at bandet virkelig kan hevde seg med de beste i klassen.

Det er for så vidt også viktig å huske at de man ikke gjenkjenner så altfor lett fra klassebildet ofte kan vise seg å bli de mest interessante samtalepartnere på tiårs-treffet. Sånt har skjedd før.