ABCNYHETER

Alice Cooper: Billion Dollar Babies

Okai, så var’n litt klin kokos, den godeste Alice Cooper, da han herjet som verst på 70-tallet.

Men at budskapet nådde fram er det ingen tvil om.

Selv satt jeg hjemme og digga «Elected», «No More Mr. Nice Guy», «I’m Eighteen», «Under My Wheels», «Be My Lover» og «Schools Out», de to førstnevnte fra bestselgeren «Billion Dollar Babies». Det varte ikke lenge, men herregud som jeg koste meg.

Jeg hadde helt glemt at Alice Cooper, som for mange assosieres med hardrock, først og fremst lagde tradisjonelle rockalbum med bøttevis av gode melodier, noe «Raped and Freezin’»  fra nettopp «Billion Dollar Babies» er et utmerket eksempel på. Veien fra Cooper til Cheap Trick og New York Dolls, som ganske snart tok over, var med andre ord relativt kort.

Fordi Alice Cooper var alle foreldres skrekk, hjalp det ikke akkurat at han lot giljotinen kappe av seg hodet i tide og utide da bandet reiste rundt med The Billion Dollar Baby Tour. Han skremte vettet av en hel foreldregenerasjon på en måte som fikk ungdommer verden over til å glise fra øre til øre. Kombinasjonen av horror-effekter og fet musikk traff tidsånden med rakettfart.       

Om ikke Alice Cooper og vennene hans hadde blitt tatt under vingene av Bob Ezrin, ville bandet neppe nådd opp i mengden av rockband som herjet i USA tidlig på 70-tallet. Alice hadde med andre ord en aldri så liten dose griseflaks da han traff mannen som senere i karrieren ga seg i kast med Pink Floyds «The Wall». 

Eller kanskje det var den godeste Bob som hadde flaksen til grisen da han møtte Vincent Damon Furnier aka Alice Cooper i Detroit sånn cirka 1970?

Field Music: Field Music

Etter å ha hørt Field Musics nye selvtitulerte album får jeg nesten lyst til å bosette meg i byen der musikken ble skapt, Sunderland i England.

Men bare nesten, for om vi ser bort i fra at Manchester United-legenden Roy Keane i en kort periode ledet byens fotballag, har Sunderland neppe det som skal til for å tilfredsstille en verdensborger av mitt format.

Men byen har altså Field Music, et av musikkuniversets best skjulte skatter. Et band som blir drevet framover av brødrene Brewis som gir beng i både trender, image og musikalsk korrekthet.

Å høre på «Field Music» er først og fremst ekstremt befriende. For i en tid som på hysterisk vis skriker etter singler og rare hårfrisyrer, har Field Music valgt å satse på det man i gamle dager kalte et dobbeltalbum. Et album der låtene sklir over i hverandre på en måte som fremmer helheten framfor enkeltlåtene.   

Og ikke nok med det. At de 20 låtene som presenteres sender tankene tilbake til 70 og tidlig 80-tall og så vidt forskjellige band som Fleetwood Mac, 10cc, Led Zeppelin, Supertramp, Yes, Magazine og XTC, gjør lytteropplevelsen til en fest for musikkelskere som søker substans og lekenhet, framfor hype og forutsigbarhet.

Faktum er at gutta fra Sunderland i løpet av tre år har gitt verden to plater som hadde fortjent langt mer oppmerksomhet fra kjøpelystne musikkelskere.

For selv om bandets forrige album, «Tones of Town», mangler noe av «Field Music» sin kompromissløse innstilling, består det av så mange gode og finurlige poplåter at det kun må se seg slått på målstreken av bandets nye opus. 

At coveret er usedvanlig schtøgt får så være. For Field Music er et must for alle som tar musikk på alvor!

Broken Bells: Broken Bells

Den første gangen jeg hørte Broken Bells, bestående av The Shins James Mercer og Danger Mouse, ble jeg så begeistret av lydbildet at jeg nesten glemte å høre på låtene.

Den fremragende produksjonen bet seg så til grader fast i kritikergenet mitt at den lille rakkeren knapt slapp til. Jeg var frelst og klar til å sende Broken Bells rett til himmels.

Men etter at den første rusen hadde lagt seg, oppdaget jeg litt etter litt at enkelte av låtene manglet det lille ekstra som må til for at himmelen åpner opp og byr på en smak av evigheten.  

Når det er sagt; Broken Bells har laget et flott album. På «The High Road» og «Trap Doors», kombineres fet lyd og popfølelse på en så raffinert og smart måte at ordet perfekt konstant dukker opp og danser rundt i mitt hode.

«Trap Doors» er faktisk så bra at enkelte av de andre låtene mister litt av glansen. Men skitt au! Det blir litt som å spille på lag med Ronaldo. Lite oppmerksomhet, men mange medaljer.

Fine greier, altså, men hva med å lempe ut et nytt Shins-album snart, Mr Mercer?

Men nå over til hovedpersonen selv. For tro det eller ei, Lyttelua er tilbake!!

- Har’u hørt om Marc Bolan din helvetes skrotnisse, var de første ordene Lyttelua kastet mot meg da han, nedlesset med bagasje, ramlet ut i ankomsthallen på Gardermoen for noen uker siden. Blikket hans var like fokusert som en elefant i tights samtidig som ånden hans slo rundt seg som en kobra på speed. En Pommac-ånde som traff meg så hardt at kroppen reagerte med å kaste alt blodet rett opp i hodet mitt.

- Er’u drita eller din oppskrytte vattnisse, var det siste jeg hørte før jeg smalt i steingulvet og mørket senket seg over moderlandets største flyplass.

To uker senere ligger jeg fremdeles på Ullevål sykehus med verdens største hodepine. En hodepine som forverres hver gang Lyttelua, som akkurat har sluppet ut av fengsel etter beskyldninger om «åndeangrep» mot 214 uskyldige personer, slenger den tråklede ræva si på en stol ved siden av sengen min.         

- Jeg elsker Marc Bolan, han var 70-tallets største helt. Glem David Bowie og Superman, Marc er vår mann, babler han i vei uten stans mens han smugdrikker Pommac fra en medbrakt Villa Farris-flaske.

Etter to måneder blant innfødte på Ny Guinea, valgte han, etter å ha blitt omskåret midt inni skauen med et rep rundt halsen, å vende hjem til leiligheten sin på Grünerløkka. En hendelse som fant sted kun minutter etter at Luefanten hadde skrudd opp volumet på sin medbrakte iPod. Problemet var bare at hodetelefonene befant seg på hodet til landsbyens heksedoktor som for anledningen befant seg i en selvpålagt transe etter å ha spist noen av skogens utvalgte planter.

Låta som trengte seg inn i doktorens giftabsorberende hjerne var T.Rex-klassikeren «Metal Guru». Og at glamrock ikke funka spesielt bra på landsbyens noe ustabile guru kan vel neppe bestrides. 

Men hva gjør vel det så lenge Lyttelua er blant oss igjen?

Tja, si det.