ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Verdens mest populære virtuelle band er tilbake. I hjernen til tegneren Jamie Hewlett (Tank Girl etc) og i stemmen til Damon Albarn (Blur) fosser det ut nye eventyr.

Lytteren blir møtt av en rytmisk programmert lek der det klassiske britpop-uttrykket blandes med en mer eller mindre sexy klubbscene og en grovt Frankie Goes To Hollywood-manipulert rapkultur. Alt i den animerte fiksjonens vold.  

Klipp og lim-leken

Gorillaz er en velkommen utfordring til den etablerte, stereotype og kjedelige popkulturen som har preget britisk listepop siden 90-tallet. Målt opp mot hardtslående elektronisk dance (Prodigy, Chemical Brothers), triphop (Massive Attack) og sørgelige popkarikaturer som Spice Girls, er romskipet deres en åpenbaring.

Men det er et stort men her. For er dette musikk som vil bli husket på noen som helst måte? Kanskje tekstene sammen med animasjonene, men musikken?

Nope.

Klipp og lim-leken til Damon Albarn har mye å lære av Knutsen & Ludvigsen. Selv om de fortapte seg i barnlige fantasier tapte de nemlig aldri den gode melodien av syne.

Den har Damon glemt oppskriften på.  

«Plastic Beach»er proppfull av prominente gjester som kjenner lukten av penger og berømmelse, og ser muligheten til å åpne noen nye dører for sin egen musikk i kjølvannet av denne utgivelsen.

Noen annen forklaring på at rap-legenden Snoop Dogg smyger seg med når den første scenen tegnes med «Welcome to the world of the Plastic Beach», finnes det ikke. Ingen Snoop Dogg-fan kommer til å håpe på denne fremføringen på rapguruens fremtidige konserter.  

Det fungerer noe bedre når den suksessrike britiske rapperen Kano og hiphop-artisten Bashy, som skapte mye kontrovers med Black Boys»-låta for et par-tre år siden, tegner bildet på Plastic Beach.

«White Flag» er albumets eneste geniale låt. Den åpner med klassiske strykere og en fløyte som overtas av afrikansk rytmikk, indisk temperament og går over i en vokal som sender tankene til The Clash og Beastie Boys.

«Rhinestone Eyes» og tittelsporet er også fine poplåter. Og «Glitter Freeze» med undergrunns-fenomenet Mark E Smith, er i det minste et forsøk på å reise en rock-animasjon. Bare så synd det låter mer som Chemical Brothers enn The Fall.  

Britisk middelmådighet

Hvor mye penger som er involvert i Gorillaz-prosjektet får man et hint om når man hører Lou Reeds involvering på latterlige «Some Kind of Nature». Eller soul/r&b-legenden Bobby Womacks dillete lek med Mos Def på «Stylo».

Det fungerer bedre når Womack avslutter den massive gjesteavdelingen med «Cloud of Unknowing».

Uten bruken av gjesteartister hadde Gorillaz neppe fått den massive oppmerksomheten som Damon Albarn og Jamie Hewlett nyter hjemme i England!

Kjøp tegneserieheftet eller de animerte videoene. Men la musikken hvile i fred. Det må da være andre måter å få ut Gorillaz budskap på enn å vaske ørene våre med britiske middelmådigheter.