ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Vi vet jo at vi har ventet på noe stort. Spørsmålet har bare vært hvor stort. Nå vet vi det. Vi har ventet på noe enormt.

Hun gjorde det ikke lett for seg selv, Susanne Sundfør, da hun valgte å dele tittelsporet på sin nye plate med oss i slutten av januar i år. Låta «The Brothel» var en gedigen låt. Og det er den jo fortsatt. Et lite mesterverk som flyter avsted, med sine vidunderlige strykere, sår vokal og tekstlinjer som kan hjemsøke deg over lengre tid.

Således bar sangen altså budskap om en ny retning fra unge Sundfør, en mer storslått, orkestral og ikke minst episk retning.

Men hvordan skulle hun makte å følge opp dette på et helt album?

Les også: Magisk Sundfør

Hennes nå tre år gamle debutplate fikk velfortjent nok mye positiv oppmerksomhet.

Hun markerte seg som en artist med dette lille ekstra, noe litt utenom det vanlige, i den voksende rekken av kvinnelige singer/songwriters. Debuten var flott, men ikke ekstraordinær.

Jeg stirrer ned på «The Brothel», nærmest i vantro. Med hakeslepp og store øyne. For nå, ja nå er vi ved det ekstraordinære.

Lysår unna debuten

Hva har skjedd med Susanne Sundfør de siste par årene? Hun har beholdt det symfoniske ved musikken, og videreutviklet dette ytterligere. Melodiene har på disse tre årene blitt enda flottere, tekstene enda dypere. Hun har visst også oppdaget en ny verden, en verden av elektronikk. Og hun har tilsynelatende også vendt blikket mer mot strålende kollegaer som Rockettothesky og Joanna Newsom.

Som album er «The Brothel» lysår unna debuten, i hvert fall hva spenningsmomenter og vilje til å eksperimentere angår. Produsent Lars Horntveth fortjener en del av æren, men Susanne Sundfør beviser at grepet hun har om sitt krystallklare talent er en kraft som kan slå luften ut av en hver. Ingenting ved dette albumet blir noen gang kjedelig eller likegyldig.

Maner frem dystre bilder

Lydbildet er stort, det er dypt, og det er uutgrunnelig. En brønn av spilledåser, piano, klokkespill, strykere, krigshissende trommer, lag på lag på lag. Spor som «Lilith» og «It’s All Gone Tomorrow» legger til nok en dimensjon ved overraskende bruk av tung, elegant elektronika. Og nettopp det veldige orkestrale, sementert sammen med det elektroniske, er med på å gi dette albumet en arkitektonisk, svært rik og interessant lydmur.

Legg så til Susanne Sundførs uimotståelige vokal. Så intens, så rå og til tider laget av noe helt annet enn det som finnes i vår verden. «Black Widow», lyden av skygger som danser ensom vals i et dystert, gammelt hus, er en av disse låtene der stemmen hennes sniker seg nært innpå deg, kryper umerkelig inn for så å sende iskalde ilinger nedover ryggen din.

Susanne Sundfør er i det hele tatt flink til å mane frem bilder gjennom musikken. Og ja, de er ofte av det dystre slaget, disse bildene, det ligger en viss føring i albumets tittel. Det lystige må støtt og stadig vike, mørket innhenter oss, og vi vet ikke helt hva som smyger rundt der inne i skumringen.

Visstnok skal Susanne Sundfør ha hatt filmmusikk i tankene da hun arbeidet med albumet, og hun har også samarbeidet med fotograf Kristin Austreid underveis i prosjektet. Mer av dette, Susanne, for «The Brothel» er et strålende album. 

«The Brothel» slippes mandag 15. mars.