ABC Nyheter

Howl: «Cold Water Music»

(ABC Nyheter): Å finne den gode gamle albumfølelsen er en kunst i disse iTunes- og andre dillete digitale sykdomstider. 

Jeg hater korte intetsigende plateanmeldelser som avsluttes med henvisninger til to-tre låter som kan lastes ned.

Den gode nyheten er at Howl skjønner hva det handler om og gjør oppgaven for glasuranmeldere vanskelig.

For her må du ta hele kaken! Eller eventuelt ingenting…

Undergrunssuksess

Howl herjet radiokanalene i 2008 med hele tre hitlåter og de fikk en strålende mottagelse for sitt debutalbum «Higher Class Of Lush». Sånn sett er Howl allerede et band de fleste har hørt.

Se intervjuet med Howl her: - Kranglet om plata

Men for å gå fra undergrunnssuksess (av sorten P3-favoritter) til å bli allemannseie er det mange bekkefar som skal forseres. Det gjør Oslo-bandet stort sett glimrende med sin oppfølger «Cold Water Music», som er gruppens andre langspiller.

Her høres omtrent alle referanser i erkebritisk 1980- og 90-tallsrock, pakket inn i store arrangementer dominert av synthesizere og gitarer.

Syntharrangementer som vil få selv Andy McCluskey (Orchestral Manoeuvres In The Dark) og Martin Gore (Depeche Mode) til å glippe et hjerteslag eller to.

Men man kan også spore et gitararbeid helt etter Johnny Marrs hjerte. Howl stjeler med en eleganse som bare Nick Lowe kan vise til. Selv om de stjeler fra sine britiske forbilder på en måte svenske band er mer kjente for å gjøre, så kommer de ut med sin egen følelse på albumet.

Viser veien i 2010

Howl er, sammen med Navigators, beviset på at 2010 er mer enn et pent tall. Norsk rock har virkelig ladet kanonen godt.

Albumet er spilt inn i Gøteborg, og her følger Howl suksessoppskriften til blant annet Sivert Høyem og Ane Brun. I produsentstolen sitter Mattias Glavå (Håkan Hellström, Dungen, Broder Daniel). Og nerven han skaper sammen med bandet biter fra seg fra første strofe.

At albumet vokser som et genmanipulert dansk juletre bare bekrefter at dette er et verk som skal nytes som akkurat dét. Og når sterke personligheter som David Bianco (Teenage Fanclub, Mick Jagger, Primal Scream) har sagt ja til å mikse herligheten, viser det bare hvilken satsing EMI gjør med Howl. Og hvilket potensial de som ikke har norskpatriotisk pass ser i dem.

«Cold Water Music» er glimrende fra første til siste låt, selv om denne anmelder er svakest for de siste låtene.

Det bør kanskje nevnes at det nettopp er Madrugada som er det andre norske bandet David Bianco har lagt sine flinke fingre på. Men musikalsk er det et Atlanterhav mellom dem, selv om noe av Madrugadas store rockesjel i «Let The Choir Sing» kan spores.

Howl er som nevnt britisk i mye av det de foretar seg. Lidenskapen, sjelen, den pompøse bruken av synthesizere og keyboards, og de testosteronvrengte gitarene.

I «Sobriery Hymn» går tankene til tidlig og viril The Waterboys, mens mye av Mike Scotts sjel også kan spores i en låt som «Controller».

Fortidsmagi

OMD-aktig magi melder seg i «High Hopes», mens mer fuzz á la Primal Scream gjør seg gjeldende i løpet av «Song For K». Tidlig 70-talls Bryan Ferry kan spores i «Weak Sense Of Rebellion» (et av albumets beste spor). Glemmes skal heller ikke den deilige The Cure-følelsen som gjør seg gjeldense i fantastiske «To The Point».

Over hele albumet høres ellers elementer av band som Supergrass, Suede og The Smiths.

Festen er med andre ord veldig britisk i oppbygningen. Og det er vel bare band av størrelsen til U2 som kan gå ut av en plate med så mørkeblå nedestemninger som de fyrer av på «Dödskalle» - og samtidig få frem et aldri så lite monument av en låt.

Konkludert står «Cold Water Music»  tilbake som en glimrende plate med den albumfølelsen som kun har til vane å kjennetegne de beste gruppene der ute...