ABCNYHETER

[Ingenting]: «Tomhet, Idel Tomhet»

(ABC Nyheter): Før vi går videre er det viktig å påpeke at Stockholmsbandet [Ingenting] har absolutt ingenting(!) å gjøre med det noe mer rølpete Sandnes-bandet Ingenting

Når det er sagt, så er den svenske versjonen, i motsetning til den norske, nok en kandidat fra vårt naboland med stort potensial til å erobre det norske studentmarkedet. Det klarer de nok også å gjøre med sine sjarmerende tekster, ikledd fengende låter av typen det etter hvert finnes utallige av.

Forvent fulle hus på studentkroer landet rundt med det første altså!

Utover det skal disse svenskene ha for at de, i likhet med en horde av deres landsmenn fra andre siden av grensen, har funnet frem til en musikalsk formel som det slett ikke er vanskelig å falle for. Snarere tvert imot!

Radiohit

Noe ikke minst gruppens ferskeste hitsingel, «Halleluja!», er et glødende bevis på. Den er i alle fall allerede halvt ihjelspilt på norsk radio. Og radiolytterne har for lengst falt pladask.

Når det gjelder kreativitet og utfordring, sliter imidlertid [Ingenting] noe mer. Til tross for at musikken de serverer, og det faktum at låtene alle er av det catchy, smittende slaget, så er det en overhengende fare for at «hørt-det-før»-stemplet melder seg kjapt når «Tomhet, Idel Tomhet» settes i spilleren.

«Tomhet, Idel Tomhet» er bandets tredje langspiller. Debuten slapp de allerede i 2004 («Ingenting Duger»), mens oppfølgeren «Mycket Väsen För Ingenting» så dagens lys to år senere. Fra sistnevnte album stammer «Punkdrömmar», som ga bandet et gjennombrudd på hjemmemarkedet. Og nå står altså Norge for tur.

Dette albumet ble sluppet allerede i september i hjemlandet, og mens gruppen rister av seg støvet av den hjemlige suksessen, er de altså godt i gang med å erobre Norge med sin søtladne indiepop parkert et sted mellom de svenske nasjonalskattene Broder Daniel, Kent og Håkan Hellström.

Søtt og godt, men…

Albumet er på mange måter et helstøpt produkt, men lider likevel litt under den litt vel søte innpakningen. Produksjonen er det i utgangspunktet heller ikke mye å utsette på, men behovet for å hive i seg noe ekstra salt eller sterkt krydret snacks etter gjennomhøring, er påtrengende.

Noe som kan ha en sammenheng med den yndige pikevokalen som sniker seg inn her og der, men mest sannsynlig har det å gjøre med [Ingenting]s påtrengende iver etter å tilfredsstille. Konkludert sitter vi tilbake med en helt grei plate som fungerer til sitt bruk, men som likevel ikke revolusjonerer den svenske popindustrien på noen som helst måte. Vi har hørt det aller meste både bedre og mer inspirerende tidligere.