ABCNYHETER

«Nesten Alene»

På sitt nye album «Nesten Alene» er det imidlertid nettopp tekstene som er det store problemet. Som tittelen tilsier, er det meste her presentert i sin enkleste form: Kun med litt piano eller akustisk gitar.

Trenger bearbeidelse

Men tekstene da? Hvorfor gis det en følelse av at hun her serverer et brett med tekster som knapt kan ha vært innom hodet for bearbeiding? Resultatet er faktisk tidvis til å bli brydd av. Og det er uvant.

Anne Grete Preus skal innrømmes stort mot for å tørre å levere slike tekster, som på en famlende måte mikser sammen desperasjon, de troløses drømmer og de åpne sårs bitterhet.

Intensjonene Anne Grete Preus har hatt bak denne plateutgivelsen er nok å kle seg så naken som det bare går an. Gi jernet, åpne for alle følelser og la det stå til. Det er mulig å skjønne følelsene bak disse sangene. Det er en sorgbearbeidelse for at ikke livet er så enkelt, at lykken ikke er så lett å finne, at håpet er så flyktig og vanskelig å fange.

Mangler tro

«Nesten Alene» er en plate fra en artist som leter etter forklaringer, og som trenger noe å tro på. Det er mange tanker i sving her. Noen i beste fall håpefulle, men de fleste bekmørke og beske. Ordene spres utover i partier som innimellom er fine og universelle.

Slik at man skjønner dem og kan ta del i dem, men som andre ganger blir så pinlig snublende i sine personlige detaljer at det gir en følelse av utilpasshet. Anne Grete Preus bør finne tilbake til det mer universelle som artist. Å ta et oppgjør med sine omgivelser, sitt eget liv, sin egen angst og sin desperate jakt etter håpet og noe å tro på synes nesten å bli for mye her. Særlig når det meste foregår i første person entall.

Det er ikke alt vi behøver å vite. Noe hører faktisk hjemme på kammerset. Motsatsen kommer så godt frem når hun gjør en heldig norsk oversettelse og coverversjon av Bob Dylans «To Make You Feel My Love». Her sitter kunsten i det å ta opp noe vanskelig, som likevel ikke treffer så altfor personlig. Ingen vil drikke av andres bitre beger, men vi treffes gjerne av virkelighetens poesi og musikkunstens form for å forstå. For begeret kan en dag bli til vårt eget.

Tradisjonelt høstmørkt

Musikalsk er dette i et så høstmørkt og tradisjonelt format at man virkelig må lete etter noe å bite seg merke i. Anne Grete Preus har vært så fokusert på tekstene at det musikalske har blitt tilgodesett lusen oppmerksomhet. De aller fleste melodiene her har du hørt før. Mange ganger. Både i Preus' egen musikk og det tradisjonelle ballade/vise-formatet. Bare i Dylan-låten, som har noe av den fine følelsen noen kanskje husker fra Nick Lowes nydelige «Shelley My Love», og i den Stones-rockete «Der Veien Slutter», vekkes en slags musikalsk appetitt.

Denne anmelder har normalt applaudert mye av Anne Grete Preus' musikk og uttrykk. Men denne gang blir det for mye å svelge.