
Ingen månelanding
Henning Kvitnes og Jonas Fjeld har laget en fin, men litt ujevn plate.

De to folkekjære artistene møttes som likemenn i Athletic Sound Studio i Halden og deler av sine krukker med viser, americana fortolket på norsk og godt tempererte rock’n'roll-ballader i et godt dempet lydbilde.
Tungt inne i sin egen komfortsone
Samtidig synes det åpenbart at veteranene har vært vel tungt inne i sin egen komfortsone. I sin egen måte å tenke musikk og låtskriving på. Du kan høre hvilken av artistene som har grunnideen til de enkelte låtene. At det for eksempel er Kvitnes som rister boogie-foten på «Ut Å Stæle Hester» og Fjeld som lader J.J. Cale-riffet på «Gamle Minner».
Det er ikke vanskelig å like dette om man har latt seg underholde av Fjeld og Kvitnes gjennom deres mange suksesser de siste fem-seks årene. Men samtidig opplever jeg at dette ikke er noen månelanding av en plate.
Men «Den gamle veien» er definitivt ingen kjedelig plate. Tekstene oser av guttas lune og nære livsbetraktninger. Minner om hva som har vært og drømmer man har hatt.
Fint, men ujevnt
At de ikke har evnet eller tort å utfordre hverandre mer, å stange hodene mer sammen i låtskriverprosessen for å se hva som kunne komme ut, er nok hovedgrunnen til at «Den Gamle Veien» låter litt for trygt og godt.
«Noen Speller Willin’» er denne platas «Ut å vekke sola». Tungt bakpå med tekstlinjen «skal du kunne se lyset må du ha vært i mørket en stund» akkompagnert av Geir Sundstøls følsomme pedal steel-fingre, er den en perle som treffer et eller annet tidløst i et klokkeløst hjerte. Det fine åpningssporet har noe av Fjelds «Tordensky»-følelse over seg mens Country-boogien nikker til Ozark Mountain Daredevils på «Ut Å Stæle Hester».
«Den Gamle Veien« er en fin, men ujevn plate der to godt voksne trubadurer står for godt på stambeinet. Men du verden – selv om det ikke er noen månelanding av en plate kan man bare glede seg til den lange turneen med gutta som starter 14. oktober.

Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella
Slutt for Lydverket