ABCNYHETER

«Manafon»

Forløperen til årets utgivelse, «When Loud Weather Buffeted Naoshima» (2007), var en plate som inneholdt lydkulisser i stedet for tradisjonelle låter, mens prosjektet Nine Horses fra 2005 og utover, hvor han jobbet sammen med sin gamle Japan-makker, broren Steve Jansen og Burnt Friedman (men som også inkluderte skandinaviske gjester som Stina Nordenstam og vår egen Arve Henriksen) var musikk som gamle fans av Japan og de tidligste soloplatene lett kunne nikke gjenkjennende til.

Underlig landskap

På årets «Manafon» tar David Sylvian et dypdykk tilbake til sine mest eksperimentelle jazzrøtter, og serverer et lavmælt og improvisert jazz uten perkusjon i et høyst underlig musikalsk landskap, men hvor Sylvians alltid like forførende stemme er det bærende element.

Kanskje ikke overraskende med tanke på alt David Sylvian har involvert seg i opp gjennom årene, men så tar han heller ikke den enkleste stien for å nå tilbake til sine gamle tilhørere.

«Manafon» er en jazzutgivelse som antagelig vil fortone seg noe krevende for gamle Japan-fans. Stemmen er imidlertid den samme som den gang, og med tålmodighet er det faktisk stor gevinst å hente for de som fremdeles lar seg gripe av multitalentets mange påfunn.

Ikke øvd inn

David Sylvian og hans medmusikanter på dette albumet hadde ikke øvd inn en tone da de møttes i studio for å spille inn de ni låtene som til slutt skulle bli «Manafon». Ingen låter var heller skrevet på forhånd, så her snakker vi improvisasjon i alle ledd. Og det merkes.

Tekstene til Sylvian er også skrevet mens han arbeidet med innspillingen i studio, men skal være inspirert av den walisiske poeten R.S. Thomas. Tittelen på albumet skal også være navnet på en liten landsby i Wales hvor denne forfatteren har levd, mens hver enkelt låt speiler små historier med handling lagt til dette litt mystiske skogslandskapet.

Som nevnt er det krevende for den menige lytter å sette seg inn i Sylvians uvanlige og ikke akkurat hverdagslige musikkunivers. Låtene smyger seg nærmest av gårde, her og der krydret med rare elektroniske eller mekaniske lyder som får en til å lure på om noe er galt med avspillerutstyret eller høyttalerne. Men, som seg hør og bør i Sylvians kretser, så skal det selvfølgelig være sånn. Alt har en slags mening.

Ulikt det meste

Oppsummert er ikke resultatet til å kimse av, men «Manafon» er nok likevel neppe en plate for alle, ei heller for gamle svorne fans. Men som i mange andre sammenhenger, så må man satse på å vinne, så hvorfor ikke gi «Manafon» en sjanse likevel? Dette er nemlig et album som garantert ikke høres ut som noe annet du har i samlingen fra før av.