ABCNYHETER

The Beatles: «Remasters» (stereoutgaven). Foto: Apple Corps Ltd./EMI

(ABC Nyheter): Ingen band i musikkhistorien har satt dypere spor etter seg enn The Beatles. Samtlige av bandets album slippes i nye og oppgraderte utgaver - og det skjer i dag - på den magiske datoen 09.09.09.

Du kan kjøpe platene hver for seg, eller investere i hele samlingen i form av to bokser. Hvorfor dette Liverpool-bandet har fått den posisjonen de har forklarer seg nærmest selv ved gjennomgang av materialet som først så dagens lys på det glade 60-tallet.

Mono eller stereo?

Platene kommer i individuelle stereoutgaver, eller som samlebokser, i enten stereo- eller mono-miks. Monoboksen inneholder færre plater enn boksen med stereolyd fordi et lavere antall av The Beatles' album opprinnelig ble mikset i mono.

Denne anmeldelsen bygger på de 13 separate utgitte studioalbumene med stereolyd, pluss den doble samleplaten «Past Masters» som inneholder en rekke Beatles-låter som opprinnelig ikke var å finne på noen av de originale albumene.

The Beatles ble første gang samlet i CD-boks i 1987. Senere separate utgivelser av albumene har vært de samme som først ble lansert i denne boksen. Lyden på de nå 22 år gamle CD-utgavene er ikke i nærheten av hva tilfellet er på de ferske utgavene som nå foreligger, så her snakker vi nærmest om en teknologisk revolusjon

Albumene er gjenskapt gjennom fire lange år hvor det er ligger nøysommelig detaljarbeide bak remastringen bygget på de originale masterteipene fra 1960-tallet.

Publikum fikk en aldri så liten forsmak av hva vi har hatt i vente i form av Cirque de Soleil-soundtracket «Love» som kom ut i 2007. Her var lyden perfeksjonert og sammensatt av The Beatles' produsent gjennom mer eller mindre hele bandets karrière, George Martin, som for anledningen hadde samarbeidet med sin sønn Giles i Abbey Road Studios.

Etterlengtet oppgradering

«Remasters» (monoutgaven). Foto: Apple Corps Ltd./EMI

De nye utgavene av albumene er gjenskapt med tilsvarende teknologi, og for første gang gis Beatles-skattene den lydgjengivelsen låtmaterialet faktisk fortjener.

Gjennomgangen av de i alt 14 CD-platene (to av dem doble) er basert på lytting i kronologisk rekkefølge.

Dette for å forsøke å følge The Beatles' kreative utvikling gjennom åtte uvanlig produktive år sett med historiske øyne. Få, om noen, kan i ettertid vise til en tilsvarende produksjon på så kort tid. Det blir ekstra spesielt med tanke på at The Beatles eksisterte på 1960-tallet - lenge før avansert studioteknologi var på plass.

Å følge the Beatles' platekarriere ved en kronologisk gjennomgang er både interessant og spennende for en som ikke var gammel nok til å kunne oppleve epoken selv. Målt mot dagens teknologi, er det som avdukes på disse 40- til 50 år gamle innspillingene kanskje ikke all verden. Like fullt er det oppsiktsvekkende å registrere hvilke detaljrikdommer originalopptakene har skjult gjennom alle disse årene.

The Beatlers' albumdebuterte med «Please Please Me» i 1963. Dette skulle bli det første av i alt 12 album (13 hvis vi inkluderer «Magical Mystery Tour», som ble laget i anledning et TV-program). Allerede på dette tidspunktet viste The Beatles seg som et unikt fenomen på den britiske pophimmelen. Hva bandet senere skulle bli er allmenn musikkhistorie.

På sine to første plater, «Please Please Me» og «With The Beatles» (begge utgitt i 1963), møter vi fire spillekåte unge menn fra Liverpool som mer enn gjerne spiller coverlåter for sitt publikum. Uten at det betyr at de ikke har satt sin egen signatur på låtmaterialet de tolker. Blant disse er det nesten umulig å ikke la seg forføre av bandets eksentriske versjon av «Twist And Shout», først gitt ut med The Top Notes, med en voldsomt heseblesende og vital John Lennon bak mikrofonen.

Mer retningsorientert

Eksempler på hvordan to av de nye utgavene tar seg ut. Foto: Apple Corps Ltd./EMI

På oppfølgeren «With The Beatles» fremstår bandet som hakket mer retningsorientert og serverer også flere egenkomposisjoner over åtte av totalt 14 spor.

The Beatles' tredje langspiller «A Hard Day's Night» ble opprinnelig sluppet sommeren 1964 og er egentlig et soundtrack til filmen som bærer samme tittel. Men platen inneholder til gjengjeld kun egenkomposisjoner signert radarparet Lennon/McCartney. Blant kjernesporene finner vi foruten tittelsporet også «I Should Have Known Better» og «Can't Buy Me Love».

Bandets fjerde album, «Beatles For Sale», er det siste i serien som tidligere ikke har vært tilgjengelig på CD i stereo, selv om de originale LP-utgavene i sin tid ble gitt ut både som mono og som stereoplater. Seks av albumets i alt 14 spor er igjen coverlåter, samtidig som Lennon/McCartney utvikler seg videre som habile låtskrivere som utviser en stadig sterkere teft for kløktig hitsnekkeri.

«Help!» (1965) er i likhet med «A Hard Day's Night» også et soundtrack til en film med de fire beatlene i hovedrollene. Albumet er i ettertid ikke kreditert som bandets viktigste, men inneholder likevel monsterhiter som tittelsporet «Help!», «You've Got To Hide Your Love Away», «You're Going To Lose That Girl», «Ticket To Ride» og «Yesterday». Det var for øvrig på dette albumet at George Harrison gjorde seg gjeldende som låtskriver gjennom to bidrag; «I Need You» og «You Like Me Too Much», selv om han også bidro på andrealbumet «With The Beatles».

Mer på hjertet

09.09.09 er rene julekvelden og 17. mai på en gang for fans av denne banden. Foto: AP Photo/Scanpix

«Rubber Soul» (også fra 1965) skulle bli det første studioalbumet hvor The Beatles for alvor sto frem som nyskapende og kreative kunstnere med langt mer på hjertet utover det å servere hitlåter på massebånd. For første gang fremstår The Fab Four som samtidens musikalske genier.

Denne innstillingen utvikler seg videre på «Revolver» som kommer ut i 1966, et album som i ettertiden har toppet kåringslister over tidenes beste album. Her får The Beatles full uttelling for alt de gjør gjennom bunnsolid låtskriverhåndverk gjennom bidrag som «Taxman», «Eleanor Rigby», «Here, There And Everywhere», «Yellow Submarine», «Good Day Sunshine», «Got To Get You Into My Life» og «Tomorrow Never Knows».

Likevel er det med oppfølgeren og konseptalbumet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (opprinnelig gitt ut sommeren 1967) som gir The Beatles det virkelig store teknologiske gjennombruddet. Albumet står fremdeles som en påle når det kommer til lydteknisk idyll, noe ikke minst bandets mangeårige produsent George Martin skal ha mye av æren for.

Låtmessig fortsetter de fire Liverpool-gutta sin seiersferd gjennom klassikere som «With A Little Help From My Friends», «Lucy In The Sky With Diamonds», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four», «Lovely Rita» og «A Day In The Life».

«Sgt. Pepper» skulle også bli det siste Beatles-albumet som opprinnelig var mikset i mono, og som avslutter boksserien med monolyd. Men paradoksalt nok, er det nettopp dette albumet hvor stereoeffektene virkelig kommer til sin rett, selv om Beatles-gutta selv angivelig skal ha foretrukket innspillingene i mono.

Neste album ut er ikke egentlig et studioalbum. «Magical Mystery Tour», som opprinnelig besto av seks låter, ble laget i anledning TV-spesialen av samme navn. Etter at det skulle lanseres i USA, ble albumet utvidet med flere A- og B-sider fra diverse singelutgivelser fra samme periode. Blant signaturlåtene finner vi «I Am The Walrus», «Hello Goodbye», «Strawberry Fields Forever», «Penny Lane» og «All You Need Is Love».

Individuelt

En tidlig utgave av bandet som etter hvert skulle erobre hele verden med sin popmusikk. Foto: AP Photo/Scanpix

Det neste ordentlige Beatles-album blir da bandets eneste dobbeltalbum med den enkle tittelen «The Beatles» - for allmennheten best kjent som «The White Album» på grunn av det hvite, nøytrale coverdesignet. Låtutvalget er den mest varierte i hele The Beatles-katalogen, og viser de fleste sidene av de etter hvert så mangfoldige verdensstjernene. Rockere som «Back In The U.S.S.R.», «Dear Pridence», «Helter Skelter», «Revolution 1» og «Revolution 9», står i sterk kontrast til smått tullete «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og George Harrisons nydelige «While My Guitar Gently Weeps».

Neste album, «Yellow Submarine» (1969), er atter et soundtrack, bygget på den animerte filmen av samme navn. Albumet regnes som et av Beatles' svakeste, til tross for at det inneholder tidligere utgitte låter som tittelsporet (som først dukket opp på «Revolver») og «All You Need Is Love».

The Beatles gjenvant æren med det siste albumet de spilte inn, «Abbey Road» (også 1969, og altså utgitt før «Let It Be» som kom året etter), som føyer seg pent inn i rekken av klassikere signert det velrenommerte bandet. Selv om The Beatles på dette tidspunktet består av fire enkeltindivider snarere enn en sammensveiset firerbande, regnes dette som et av bandets viktigste utgivelser. Låtene som utgjør innholdet på platen er også blant Beatles' aller sterkeste, noe som bekreftes gjennom blant annet åpningssporet «Come Together», samt «Here Comes The Sun» og «Because». Verdt å merke seg er også et spor som «I Want You (She's So Heavy)», som indikerer at dette er en fire individuelle musikere som er i ferd med å ta skrittet over til neste fase i sine respektive karrièrer. Noe som på sett og vis også poengteres gjennom platas nest siste spor, «The End».

Svanesang

Likevel skal ikke «Abbey Road» bli det siste vi hører fra The Beatles. Bandets aller siste studioalbum, «Let It Be» ble bandets svanesang og viste tydelig et Beatles i oppløsning.

Til tross for sterke låter inkludert tittelsporet, «Across The Universe», «The Long And Winding Road» og «Get Back», er «Let It Be» regnet som et heller svakt album sett i forhold til resten av The Beatles-katalogen. Mye av skylden for dette fikk produsenten Phil Spector, mannen bak Wall of Sound. Platen ble faktisk relansert i 2003 under tittelen «Let It Be... Naked» (ikke relansert nå), strippet for Spectors påvirkning fra produsentstolen.

«Past Masters» er den siste av de 14 albumene som relanseres i nye oppgraderte utgaver. I motsetning til de 13 øvrige albumene, er «Past Masters» ikke et ordinært album, men snarere en samling av låter som aldri var inkludert på de opprinnelige albumene. Her finner vi derfor en rekke singler (både A- og B-sider) og andre spor fra hele bandets karrière som av forskjellige grunner ikke ellers hadde fått komme med her.

Og alt det andre...

Debutsingelen «Love Me Do», opprinnelig fra 1962, åpner ballet, som følges av en perlerad av hitsingler, inkludert «From Me To You», «She Loves You» (både med egnelsk og tysk tekst), «I Want To Hold Your Hand», «I Feel Fine», «Day Tripper», «We Can Work It Out», «Paperback Writer», «Lady Madonna», «Hey Jude» og «Don't Let Me Down».

«Past Masters» ble først samlet på to volumer på CD i 1988, men er nå relansert og remastret i en dobbeltutgave på lik linje med The Beatles' øvrige backkatalog.

Samtlige av de 14 albumene inneholder fyldige, nyskrevne liner notes, mengder av bilder som tidligere ikke har vært offentliggjort og i tillegg QuickTime-filmsnutter med filmopptak fra tiden rundt innspillingene av det historiske materialet. Coverdesignen er ellers, så langt det lar seg gjøre, ivaretatt, men også gjengitt med originale liner notes, mens omslagene selv er trykket på eksklusivt glanset papir - alle i elegante utbrettcover.

Uansett hva man måtte mene om de individuelle platene som nå foreligger i nye utgaver, så er det ikke mulig å forsvare en annen karakter enn en samlet toppkarakter for katalogen sett under ett. Hver for seg, og stereoutgaver versus monoutgaver er med andre ord ikke tatt hensyn til i denne anmeldelsen.

Godt nok for de fleste

Dedikerte fans som virkelig ønsker å gå i dybden på det nyrestaurerte materialet anbefales å sjekke ut begge formatene (både mono- og stereosettene altså), mens for folk flest bør stereoversjonene være mer enn gode nok til å innfri lengselen etter å få oppgradert The Beatles-samlingen.

Som nevnt innledningsvis, slippes også albumene separat for de som kun ønsker å satse på de Beatles-platene de har et forhold til fra før av, eller hvis tanken bare er å plukke opp enkelte album.