ABCNYHETER

Men nå har han gjort det igjen. Bergtatt meg. Slått meg i bakken. Vist meg lyset i enden av den musikalske tunnelen som, om vi skal tro Paddy, fører oss til en herre meg grått skjegg og musikk i røsten. En herre som minner mistenkelig om den nye utgaven av Paddy himself.

God was moved
He made a choice
He said: Let music be my voice.

Hinsides det meste du har hørt

Aldri hørt om Paddy? Vel, i så fall er du ikke alene. Noe som, når sant skal sies, er fryktelig trist. For Paddy McAloon er så godt som synonymt med Prefab Sprout, bandet som laget et av 80-tallets beste, om ikke det beste popalbumet, «Steve McQueen» i 1985 . Et album som aldri har forlatt meg, et album som hviler i evigheten. For å ta i bruk Paddys vokabular.

Prefab Sprout første album på syv år, «Let’s Change The World With Music», er hinsides det meste du har hørt så langt i år. De fleste av tekstene oppleves i utgangspunktet så klisjéaktige og naive at jeg forundres over at jeg ikke putter dem i kurven merket «patetisk visvas».

Men heldigvis lar jeg meg rive med av Paddys uhyre følsomme og romantiske ferd hinsides alt og alle. Jeg lar meg rive med av tekster som ønsker å formidle musikkens sublime og helende krefter med referanser til både Gud, Jesus, St. Peter, Mozart og Romeo og Julie. Noe som i 99 av 100 tilfeller ville fått meg til rygge forlengs.

Den deilige svimmelheten

Men vips, så sitter jeg og lytter til akkurat det ene albumet der musikken taler sitt eget språk på en så overbevisende måte at selv fornuften møter seg selv i døra. Musikk som så dagens lys for 17 år siden. Noe som i seg selv er smått utrolig med tanke på hvor bra denne plata er.

Låtene på «Let’s Change The World With Music», som best kan beskrives som en salig blanding av soul, pop og gospel, er nemlig så forførende, iørefallende og eksplisitt prefabsprout’ske at svimmelheten nesten tar overhånd. Du vet, den deilige svimmelheten som nå og da får deg til å lette noen centimeter over bakken. Eller for å si det med Paddy: Music is a princess, I’m just a boy in rags.

For øyeblikket er jeg mest forelsket i «Let There Be Music», «Ride», «Music Is A Princess», «Earth: The Story So Far» og «Last Of The Great Romantics», men alle sporene på «Let’s Change The World With Music» er med på fargelegge Paddys storslåtte stjernehimmel. Liker du foran nevnte «Steve McQueen» og «Andromeda Heights» (1997), kommer du til å elske årets utgave av Prefab Sprout, som for anledningen kun består av Paddy McAloon.

Tja, hvorfor ikke?

At den samme Paddy får meg til å tenke på Kevin Rowland (Dexy's Midnight Runners) skyldes trolig mine akk så nostalgiske lengsler, men av (nesten) uforklarlige årsaker går jeg i disse dager rundt og drømmer om at den godeste Kevin bærer en aldri så liten Paddy i magen.

Hvorvidt musikk kan frelse verden er heller tvilsomt. Men at jeg for tiden er helfrelst på Prefab Sprout hersker det ingen tvil om. Jeg ruller en sekser og overlater ordet til Paddy selv:

My poor heart was heavy, my poor heart was stone
Then I heard them, they were angels
And they were singing «you’re not alone, there is a peace (peace) you’ve never known»

Tja, hvorfor ikke?