ABC Nyheter

«The Blue Ridge Rangers – Rides Again»

Hyggelig

Det er ikke vanskelig å hygge seg med denne skiva i det hele tatt. Om du har vokst opp med countrymusikkens skattekiste rundt beina, så er det mye fin vorspielfølelse å hente her, og som får smilet og godfoten på plass. Problemet er ikke at det er bra, men at det ikke er bra nok. Versjonene John Fogerty presenterer her er i besittelse av en slags «nesten-følelse».

Videre gir dette en fin liveformatert lydmessig opplevelse. Det låter videre upretensiøst, slik man gjerne vil at amerikanske tradisjoner skal og bør oppleves. Men stemmen til Fogerty faller litt gjennom i countrysjangeren. Den mister kort og godt sin kraft - og enda viktigere sitt særpreg.

Jeg mistenker John Fogerty for å ha blitt litt hekta på Bruce Springsteens bluegrass-revolusjon med «The Seeger Sessions», men samtidig også måten Levon Helm fra The Band nokså nylig mintes sin oppvekst med countrymusikken rundt familiens kjøkkenbord. Begge gjorde de hyllester til den amerikanske sangboken som regnes som klassikere. En Fogerty som løper i hælene på Levon og Bruce blir ikke helt det samme. Selv om Bruce er med og synger på et av albumets høydepunkter, Phil Everlys «When Will I Be Loved».

Likevel er dette en plateutgivelse jeg ville ha vurdert å kjøpe. Det er ingen motsetning mellom det at plata er riktig trivelig, løs og fin, som en countryjukebox skal være. Men den mangler både genialitet og nerve, som her «bare» befinner seg på det jevne.

Moro i studio

Det kan med andre ord stilles spørsmålstegn ved om John Fogerty har hatt noe annet motiv her enn å more seg litt i studio? Det har han imidlertid klart. Sånn sett er plata underholdende nok til at hele sykehuspersonalet kaster fra seg krykker, stivkrampesprøyter, pillebrett, vaskekoster og pasienter og flytter beina i takt til musikken.

Jeg er spesielt glad i åpningen på skiva. John Prines «Paradise» er en skråsikker vinner. Det låter både akustisk frodig og levende, som på Springsteens «The Seeger Sessions». At han har tatt med Delaney & Bonnies «Never Ending Song Of Love», som den i dag sørgelig glemte soul/roots-duoen nesten fikk en hit med i 1971, løfter stemningen enda mer i den retningen.

I Ray Prices 1954-hit «I'll Be There» trår han heller ikke feil, selv om mange har gjort gode coverversjoner opp gjennom årene. Det er imidlertid forfriskende at John inkluderer sin egen «Change In The Weather» på platen. Rock'n'roll-helt etter Dave Edmunds oppskrift, mer enn typisk rootsrockete Fogerty. Og Roy Orbison-følelsen som melder seg i «Moody River» vil alltid gjøre bilturen mer fargerik og levende.

Jeg tror nok også Nanci Griffith-fansen vil like «Heaven's Just A Sin Away» spesielt godt. Mye takket være Jodie Kennedys vokale assistanse.

Ikke alt glitrer

Men det er også en rekke mindre iørefallende låter her. Du skal virkelig gjøre mye galt for at ikke Buck Owens «Just As Long As You Love Me» skal glatte ut appelsinhuden. Men John Fogerty og hans meget dyktige musikere, forsterket med Herb Pedersen på harmonivokal, klarer ikke løfte låta helt dit den hører hjemme. «Garden Party», med vokal bistand fra de nevnte Eagles-gutta, minner oss om de to-tre kjedelige balladene Eagles kunne spart seg for på Koengen i Bergen i sommer. John Denvers «Back Home Again» er også bare minimalistisk trivelig og ikke noe mer.

Har du merket den økonomiske krisen nært på kroppen er ikke denne plata verdt å risikere din videre eksistens på. Om du ikke skjønner hva vi snakker om kan du bare grabbe den med deg til din neste biltur. Eller spill den høyt for sykehuspersonalet når du skal inn, med unntak for hofteoperasjoner. Jeg tror kanksje ikke at den koblingen er den beste...