980 490

Motorpsycho på scenen på Quartfestivalen 2007. (Foto: Scanpix)
ABCNyheter
ABCNyheter AS Kirkegata 17 Oslo 0153
22 80 85 80 tips@abcnyheter.no
true kultur Motorpsycho,Musikk,Norge,nyheter,Kultur
Tor Strand Tor Strand er redaktør i ABC Nyheter. 90548980 tor@abcnyheter.no
Plate/Vinyl: Motorpsycho: «Child Of The Future» (Rune Grammofon/Musikkoperatørene)

Aldri hatt større motor

Mildt sagt enormt bra fra Motorpsycho.

Veldig mange av dagens rockeband mangler fantasi og en free spirit som er levende og ambisiøs nok til at det virkelig blir spennende. Det handler om ikke å være for stram i maska. Om ikke for åpenbart å kopiere definerte maler og kalle det «nytt».

Det er en grunn til at stadig flere unge musikkinteresserte finner tilbake til vinylens gullalder. Til de progressive, garasje og stoner-frådende bandene som preget overgangen mellom 60 og 70-tallet fra Litter til Black Sabbath, MC5 og Van Der Graaf Generator. Ja, sleng gjerne inn norske navn som Junipher Greene og Freddie Lindquist. De originale platene deres går for 3-4000 kr og oppover på bruktmarkedet i dag.

Våre egne Motorpsycho vet hva det vil si å være inspirert av andre, men de vet enda mer hva det vil si å levere. Det er ikke å kopiere. Det er å presse sin egen saft ut gjennom intense og krevende innspillings-sessions. Jeg tror nok også Hamsund hang sliten over manuset da «Sult» var ferdig skrevet. Når Motorpsycho har vært i legendariske Steve Albinis studio i Chicago, Electrical Audio Studios, kjenner du igjen følelsen. De har vært i sin ypperste kreative flytsone, men det oser samtidig av svette, vilje og noen rødglødende forsterkere som har grillet ryggene deres. Denne babyen har nok som flere av Motorpsycho-albumene blitt dratt ut med tang. Kanskje derfor har Kim Hiorthøy laget et så utenomjordisk ansikt på coveret?

Det tyter av klassiske tunge Sabbath-riff à la «Black Sabbath Vol.4», frådende rock'n roll-attityde à la «Kick Out The Jams», mer kompleks progressiv rock som har noe tidlig Yes over seg, og vokale prestasjoner og følelsesladete drama som er hugget i et amerikansk fjell av syrete westcoast-fraseringer og klassisk psych. Det er en motvekt mellom det musikalsk muskuløse og det mer sårbare vokale som fungerer glimrende. Melodiene og vokalen kan ha noen av popkvalitetene og westcoast-harmoniene til amerikanske Matthew Sweet, men Motorpsycho drar det musikalske over fjellet og slipper seg ned i den progressive dalen av 70-talls rock med forfriskende tyngde og eventyrlyst!

Mellom de vokale fraseringene legger du kraftig merke til bassen som løper som en Jack Bruce (ex Cream) som nesten slipper seg over jazzrock-kanten. Uhøvlet og massiv treffer den deg med bredsiden, men samtidig er den utrolig stram med en overraskende funky passasjer og en utpreget hard og progressiv skolering som du sjelden opplever.

Det er nesten urettferdig å trekke frem basspillet når Hans Magnus «Snah» Ryan legger igjen så herlig gnistrende gitarspill flere steder på denne skiva, men det er basslinjene som hypnotiserer deg på «Child Of The Future». Bent Sæther er i sitt udiskuterbare ess!

«Child Of The Future» er garantert på topp 3-lista når årets norske rockealbum skal gjøres opp. For min del ligger den i tet pr i dag. Særlig side èn av denne skiva er helt killer. Åpningen med «The Ozzylot (Hidden in a girl)» og den gradvis tyngre utviklingen som ender opp med «Whole lotta Diana» er farlig vanedannende. Slik rocken var på slutten av 60-tallet og starten av 70-årene.

Du trenger ikke nyrebelte for å høre denne plata. Så hard er den ikke. Men du trenger en god gammeldags platespiller for «Child Of The Future» slippes kun på vinyl.

Jeg tror ikke noe major rockeband, for med det internasjonale ryktet Motorpsycho har må de sies å være det, har gjort et lignende trekk. Dette låter mildt sagt enormt bra på vinyl, og særlig Bents basspill ruller ut av høyttalerne som om du står fem meter unna bandet på en scene.

Fantastisk plate, original utgivelse der Kim Hiorthøy, i tillegg til det kunstneriske die-cut coveret, også har lagt ved en høyst kunstnerisk plakat. Noen som har sett en plakat i CD-etuier? Og hvem var det som sa at vinylen var død i 1991? Motorpsycho har med denne utgivelsen gitt deg noe å tenke på om du var en av dem. Og legger vi vinylens fordelaktige runde og varme lyd bak oss et øyeblikk og ser bare på det musikalske så er det riktig å si at Motorpsycho aldri har hatt større motor enn nå.