ABC Nyheter

«Live In London»

Jeg befant meg i USA i fjor sommer da Leonard Cohen spilte i Oslo, og jeg er selvsagt hjemme i Norge nå da Cohen gjennomfører sin første USA-turné på svært mange år. Det er derfor bare å juble «Hallelujah» for at disse opptakene ble gjort, og at de slippes både på CD og DVD.

Leonard Cohen er nå tross alt 74 år gammel, så det er vel for mye å håpe på at han igjen begir seg ut på et slikt felttog som en turné med ni backingmusikere og et rulletekst av hollywoodsk lengde med hjelpere i kulissene (men det ryktes at han skal spille på Moldejazz og i Langesund i juli, selv om det ikke er bekreftet fra offisielt hold ennå, red.anm).

Står til en syver

At en plate som inneholder sanger som «Dance Me To The End Of Love», «The Future», «Bird On A Wire», «Everybody Knows», «Tower Of Song», «Suzanne», «Hallelujah», «Democracy», «I'm Your Man» og «Sisters Of Mercy», samt ytterligere 15 sanger av samme kaliber, fremført i originalversjoner, ikke skulle stå til en syver på en terningen, er egentlig utenkelig.

Cohen er en like verdig mottaker av Nobels litteraturpris som Bob Dylan. Tekstene hans er breddfulle av visdom og menneskelighet. De er gjennomgående levert av en poet som ikke tar noen snarveier, men som jobber med språket som en glassblåser av ypperste merke. Har du planer om å kalle deg sanger/låtskriver er det like godt å melde seg på et omfattende kurs hos Mester Leonard med én gang.

En eller annen gang ved tidenes morgen var det en engelsk journalist som fant på å kalle Leonard Cohen for «Laughing Len». Hensikten var selvfølgelig å ironisere over Cohens mørke tekster, hans posisjon som foretrukket sanger for alle som satt, alene, med en flaske rødvin, i skinnet av et stearinlys og kontemplerte sin eksistens.

Laughing Len

Det som kommer klart frem tvers igjennom «Live In London» er at Cohen virkelig er Laughing Len. Både i sine sanger og i måten han binder denne fantastiske forestillingen sammen på. Utmerket eksemplifisert ved meldingen knyttet til det faktum at det, på innspillingstidspunktet, var 14 år siden Cohen sist spilte i London; «...(when) I was just a 60-year-old kid with a crazy dream».

Humor er en like viktig ingrediens i Cohens musikk som innflytelsen fra nærgående studier av religionene og en litterær oversikt som bare kan tilegnes fra toppen av tårnet.

Cohen reiser på turné med et ensemble hvor hver enkelt av dem er overlegne musikere. Ny mann på trommer er Rafael Bernardo Gayol, som i årevis har tilhørt Austin, Texas absolutte T-lag.

Leonard Cohen gir musikerne sine god plass. Han er raus i sine presentasjoner og han tar seg god tid, musikalsk. Et ytterligere tegn på kvaliteten ved disse sangene er at de problemfritt tåler å få tempoet senket.

Hele ensemblet er kledd i mørke dresser. Om rockmusikken noen sinne skulle kunne kreve formelt antrekk på invitasjonen, så er det tilfellet her.