Starten på liv nummer to?
«Judas Kiss» tryller frem de beste sidene ved The September Whens lekenhet og teft for melodiøsitet
Tekst:
I den mindre reflekterte delen av rockjournalistikken finnes det en oppfatning om at rock er en tidsbestemt øvelse. Et band har en tilmålt tid for sin eksistens, da alt bandet foretar seg er moralsk, kredibelt og ubesudlet instinktivt .
«Judas Kiss»
Hipsterkritikere kan da fritt ta bandet i bruk som et prima eksempel på alt som er galt. Det finnes et omfattende utvalg nedsettende betegnelser man kan bruke på artister og band som ikke kjenner sin besøkelsestid; Gubberock er det oftest benyttede.
Rockmaskinen krever kontinuerlig nytt blod, som kan «oppdages» av de med øret til marka (et utslag av dette er at (store) plateselskap skal måles på hvor mange debutanter de slipper til, ikke på i hvilken grad de klarer å bidra til å holde artisters karriere ved like!).
I dette perspektivet blir comebacket til The September When møtt med kollektiv skepsis av rockkritiker-korpset. Det er helt utelukket at Stavanger-kvintetten har samlet seg av noen annen grunn enn den potensielle økonomiske gevinsten.
Jeg skal ikke bestride at penger er god motivasjon, men det er det for alle, inkludert skribenter.
Da det bega seg for The September When, spesielt med andrealbumet, den norske rockklassikeren «Mother, I've Been Kissed» fra 1991, var nøkkelen til suksessen det uomtvistelige faktum at bandet hadde utviklet et eget sound. Et avtrykk som i de påfølgende fem årene skulle vise seg å være både fleksibelt og svært kommersielt.
The September When hadde karriere som popband, men bak den medrivende fasaden var det ofte kompleks musikalitet. The September When var definitivt ikke bare sangeren Morten Abels aparte personae, det var åpenbart fem musikere med en overflod av influenser og ideer.
At denne gjengen nådde veis ende etter fem hektiske år, var alt annet enn overraskende. Som kjent var det Abel som nyttiggjorde seg The September Whens betydelige fundament i en enda mere fremgangsrik solokarriere.
Det overraskende med «Judas Kiss» er at den makter å trylle frem de beste sidene ved bandets lekenhet og teft for melodiøsitet, altså holde fast ved The September Whens avtrykk, og samtidig bringe soundet ut av 90-tallet og inn i en sympatisk tidløshet. Moderniseringen av The September When er av det subtile slaget, og kan således ha vesentlig varighet.
The September When lager sofistikert popmusikk på rockens premisser og en skal ikke se bort fra at «Judas Kiss» kan være starten på et andreliv for et band som konvensjonell rockvisdom altså hadde avskrevet.
Obama leder klart på ny måling