Marit Larsen: «The Chase» (EMI)

Til å spise opp

Det måtte en Marit Larsen til for at jeg skulle sette pris på et knippe lengtende kjærlighetssanger igjen.

Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no
skriv ut 3

Tekst:

Lørdag 11.10.2008, kl. 14:29


Jeg har begynt å «hate» de rene kjærlighetstekstene. Noe som kanskje følger med alderen. Man mister noen illusjoner på veien. Når det er sagt; det finnes altfor mange artister som synger om kjærligheten uten å mene det, som tar i bruk endeløse rekker med klisjeer. Marit Larsen ble i 2006 en av landets mest respekterte og elskede popartister på den tiden det tar å skrelle en banan. I 2008 fortsetter hun der hun slapp. Og til forskjell fra mange av sine kolleger mener hun det hun synger.

På sitt nye album, «The Chase», får Marit Larsen meg til å tro på sanger om kjærlighet igjen.

Og derfor er hun noe så banalt som til å spise opp. Hun fremstår nemlig som både troverdig og ekte. Og selv om hun lister opp Dolly Parton, Rufus Wainwright, The Beatles, Radiohead og Joni Mitchell som sine største inspirasjonskilder, får hun meg også til å tenke på artister som sitter bak pianoet og roter gjennom brystkassa etter følelser og lengsler. Artister som Tori Amos, Elton John og Badly Drawn Boy som på mesterlig måte blander klassisk uptempo pop med blådryppende ballader.

Og ikke nok med det. Hun sender også tankene til den rullende grooven som kommer fra pianobasert amerikansk musikkhistorie helt tilbake til Professor Longhair, Champion Jack Dupree og fremover til The Band og en ung Elton John. Og hvem liker seg ikke der?

Jeg har problemer med å finne en eneste svak låt på «The Chase». «If A Song Could Get Me You» gikk rett til topps på VG-lista i august. En flott låt som likevel må se seg slått på målstreken av tittellåta, den Elton-aktige «This Is Me, This Is You», den Tori Amos-intime «Steal My Heart» og den litt Phil Spector-mektige «Is It Love». Marit Larsen har laget noe så sjeldent som et klassisk «vinylalbum» der det verken er plass til B-preget dill eller bonus ditt og bonus datt!

Man skal ikke se bort fra at Marit Larsen også denne gangen får fire radiosingler inn på Topp 5, og at hun igjen selger smått utrolige 50 000 plater i disse nedlastingstruende tider. På «The Chase» får hun nemlig kjærlighetstekstene til å leve, og biene til å nekte å gå i vinterdvale. Kjærligheten er igjen ålreit vare i klassisk popformat, og i bakgrunnen høres selvsagt en fiolin for liksom å understreke sannhetsgehalten.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Lesernes kommentarer

Åge Martinussen

11. oktober 2008 - 15:56

Marit Larsen

Det må være meg som ikke følger med i musikkens verden lenger,for jeg har aldri hørt om Marit Larsen.Men norske artister som synger på engelsk pleier å å bli noe rart,grammatikken og aksenten blir noe merkelige greier,så man sier til seg selv:Hva synges det om?Nå har ikke jeg hørt denne plata,så for alt jeg vet så kansje har hun vokst opp i england eller usa og prater og synger uten aksent,men mest sannsynlig er det som jeg nevner først,aksent og noen rare gramatiske fraser som ødelegger helheten.Men for all del,fortsett og lag musikk,men det blir vel med at hun forblir verdenskjent i norge.

Egil Karlsen

11. oktober 2008 - 17:26

er nok mer enn "verdenskjent i Norge" allerede tror jeg.

Vel, ikke av de mest oppdagerte på musikkfronten.
men jeg tror nok Marit Larsen har hatt en fot i musikkverdenen utenfor norge siden hun var omtrent 15.
Men jeg skal ikke prøve å legge opp CV'n hennes. Dyktig er hun i hvertfall, og vil ikke forundre meg om hun etablerer seg godt utenfor norge også.

Mitt intrykk av nordmen som synger, eller forsøker å synge på engelsk.
tror det er en stor forskjell på ungdommen nå. og de som forsøkte seg på engelske tekster for 15-20 år siden.
Barn og Ungdom i dag har nok i høy grad bedre engelsk kunskaper en sånne oldiser som meg, og deg tror jeg. Det vil si oss over 40.

Tron Hagen

12. oktober 2008 - 15:38

Tja, spise opp?

Overskriften er tja, litt snodig. Jeg forstår at journalisten er mennesketer men jeg synes Marit Larsen bør få slippe å havne i den sorte gryte. .Ellers kan det selvsagt tenkes at det er CD'en som skal spises opp, men plastikk har aldri gitt noen god metthetsfølelse.

Det er sikkert fritt fram å vurdere disse to alternativene....

At platen faller i smak som artisten også stadig gjør er selvsagt bra.

Fortsatt god søndag.