ABCNYHETER

Bluesen har mange farger og smaker. Utsagnet «The blues had a baby and they called it rock'n'roll» har for eksempel vanligvis blitt brukt for å forklare hvordan deltablues fulgte afroamerikanernene fra plantasjene i Mississippi til fabrikkene i storbyene i USAs industrialiserte nordstater, og på veien nordover resulterte i plateinnspillinger i Memphis, Tennessee, hvor hvite fattiggutter fra samme område lot seg påvirke til å synge blues med country- og gospelrøtter, og historie ble skapt.

Men afroamerikanernes arbeidsvandring bort og ut fra 1930- og 40-tallets kriserammede agrarøkonomi i sørstatene, gikk også vestover, mot California. Fra Texas, Louisiana og Oklahoma fulgte blues og rhythm & blues-artistene strømmen som hovedsakelig hadde kurs for underholdnngsmetropolen Los Angeles, hvor en voksende hispanisk latino-befolkning raskt oppdaget den svarte musikken.

Tex-Mex og CaliMex

Både Texas og California har hatt en stor opprinnelig meksikansk befolkning der band med tolvstrengete bassgitarer (bajo sexto), spansk gitar, trekkspill (innført av polka-spillende tyskere og tsjekkere som kom til Texas på 1800-tallet) og mariachi-trompeter spilte ulike varianter av tex-mex, conjunto eller norteno-musikk, eller forsåvidt cali-mex. Da Johnny Cash spilte inn «Ring Of Fire» i 1963 sørget han for dramatisk fargelegging av lidenskapene med mariachi-blåsere. Kinopublikum verden over er godt kjent med meksikansk musikk og mariachi-blåsere som soundtrack-musikk til, og ikke minst som elementer i Enrico Morricones musikk til Sergio Leones spaghetti westerns.

I countrymusikkens western-del har den meksikanske innflytelsen vært merkbar helt siden sjangerens barndom. 30-tallets fusjon av Kansas City-jazz og stringbandmusikk, kjent som Western Swing, tok opp i seg rikelig med meksikanske dansetradisjoner og instrumenteringer. Countrystjerner som Jim Reeves og Marty Robbins dyrket både det romantiske og det historiske heltestoffet, med noveltysanger, kjærligetssanger og gunfighterballader i mye av sin musikk på 1950- og 60-tallet. Som oftest kraftig mytologiserende på amerikanske premisser, men vanskelig å motstå. Det er en hel kulturindustri som går fra «Mexican Joe» og «Speedy Gonzales» til «Smokey Joe's Café».

R'n'B fra East L.A.

Ry Cooders konseptalbum «Chávez Ravine» (2005), forteller om den musikalske chicano-kulturen i East Los Angeles som blomstret på 40- og 50-tallet, med jazz, corridos, conjunto, R'n'B og latin pop. Blant de mange håndplukkede og legendariske musikerne fikk han med seg Willie G fra det klassiske 60-talls chicano-R'n'B-bandet The Three Midniters. Rock'n'roll og R'n'B fremført av de hispaniske amerikanerne er funky, smektende, sexy, kriblende, het. Den er hot! Akkurat som det puertoricanske og kubanske har piffet opp den svarte musikken i New Yorks boogaloo-soul fra 60-tallet, og som Mink De Ville plukket opp på 70-tallet.

Den meksikanske folkesangen «La Bamba» fikk sin rock'n'roll-versjon i 1959 med Los Angeles-meksikaneren Ritchie Valens, som omkom i samme flykræsj som Buddy Holly The Big Bopper, før han overhodet rakk å høste fruktene av sitt talent. «La Bamba» var til og med bare B-siden på balladen «Donna» som var planlagt å bli hit-en. Da Los Lobos sendte «La Bamba» til topps på singellisten i USA i 1987 i forbindelse med filmen om Valens, var den om ikke annet, en mektig anerkjennelse av latino rock'n'roll.

Los Lobos og Ry Cooder kan ikke lovprises nok for det de har gjort for å fremme den spansk-amerikanske musikktradisjonen, men når det er sagt er det grunn til å trekke frem også andre rock and roll/R'n'B-musikere med spansktalende bakgrunn. Texaneren Freddy Fender, hvis egentlige navn var Baldemar Huerta, var en R'n'B-doowop-smørsanger lenge før han ble kjent som countryartist. Chris Montez hadde en enorm hit med «Let's Dance» tidlig på 60-tallet, som kombinerte orgel og massiv tromming på en måte som kom til å definere tex mex-rock'n'roll og påvirket både surf og punk (denne trommelyden er også på Buddy Holly & The Crickets' «Peggy Sue» og videreført av Bobby Fuller på «I Fought The Law» og «Love's Made A Fool Of You»). The Ramones visste hva de gjorde da de covret «Let's Dance». Sam (Samudio) The Sham & The Pharaohs fra Dallas, Texas fulgte orgel-trommeoppskriften til Montez på noveltyhit-en «Wooly Bully» i 1965, da også Doug Sahm og hans Sir Douglas Quintet kom med sitt historiske bidrag til texmex-sjangeren: «She's About A Mover». Og helt til slutt her fra samme år, de meksikanske tenåringene Mark & The Mysterians fra Flint, Michigan, som laget det minimalistiske R'n'B-garage-orgelmesterverket «96 Tears».

Det svartest lydende 60-tallsbandet fra den hispaniske musikken var East Los Angeles' Cannibal & The Headhunters som gjorde en soulversjon av Chris Kenners New Orleans-låt «Land Of Thousand Dances», og som ble utgangspunktet for Wilson Picketts definitive hit-versjon.

Los Fabulocos

«Featuring Kid Ramos»

Hvilket bringer skulle gi oss litt av bakgrunnen for min begeistring for Los Fabulocos fra Sør California som i disse dager er ute med en usedvanlig spretten musikalsk 13 retters CD. Navnet kunne tyde på at de er en syntese av Los Lobos og The Fabulous Thunderbirds, ikke minst fordi det på coveret står «Featuring Kid Ramos», som har hatt sju års fartstid som tordenfuglenes sologitarist. Men bortsett fra at de gjør en coverlåt som også T-Birds og Rockpile har gjort før, «You Ain't Nothin' But Fine» (fra katalogen til zydeco-rockeren Rockin' Sidney, som i liner notes er feilaktig forvekslet med Rockin' Dopsie, fy...!), så forflytter dette bandet seg støtt og lekende lett på sine egne godføtter gjennom alle corridoer, tex-mex-polkaer, valser, two steps og jitter bugs.

I den grad de minner om T-Birds og Lobos så er det når disse bandene er på sitt mest umiddelbare og spontane. Det gnistrende gitarspillet til Kid Ramos spiller ikke mot en munnspiller - som i T-Birds - men tvert imot trekkspill som spilles av sangeren Jesus Cuevas, tidligere medlem i East L.A.-bandet The Blazers, som også i høyeste grad er verdt å sjekke ut. Med seg har Cuevas og Ramos en rytmeseksjon med James Barrios på bass og Mike Molina på trommer.

Cuevas' måte å spille trekkspill har mye til felles med David Hidalgo fra Los Lobos, som igjen vil si den virtuose og temperamentsfulle conjunto-stilen som er kjent gjennom Flaco Jiminez. Men Cuevas drar også inn columbianske Cumbia-elementer, slik Steve Jordan (NB! Ikke den berømte trommeslageren fra New Yorkk, men kjent han som går under navnet «trekkspillets Jimi Hendrix») ofte gjør. Sjekk soloen på nettopp «You Ain't Nothin' But Fine», som flyttes fra Louisianas cajun/zydeco-omgivelser mot en mer karibisk og kalifornisk hybrid.

De hyller også to av conjunto-musikkens virkelig store navn; Cornelio Reynas fra Los Relampagos del Norte, i den tåredryppende balladen «Como Un Perro» og Santiago Jimenez i «Un Mojado Sin Licencia». Og herfra er det kort til de hulkende blues-marinerte jukeboks-favorittene fra Texas-Louisianas Gulfkyst: «Crazy Baby» (gjort av Doug Sahm på sent 50-tall), Lloyd Prices «Just Because» og Johnny Burnettes «Lonesome Tears In My Eyes» som er arrangert i samme stemning og med Kid Ramos som svært velvalgt vokalist for anledningen. Og hva mer hører hjemme i denne menyen? En John Lee Hooker-boogie signert Jesus Caevas («Day After Day»), en Los Lobos-lignende poplåt også signert Caevas («If You Know»), en heidundrende og originaltro coverversjon av Clifton Cheniers «All Night Long» med Kid Ramos' gitarobligato i riff-arsenalet til Buddy Guys «Let Me Love You Baby» og en countryinspirert gitarinstrumental som lukter hjemmebrent og en ekstremt vellykket trekkspill-R'n'B-behandling av Huey Piano Smiths «Educated Fool» som åpningsspor og med følgende livsvisdom som gripende refreng: «When it comes to loving I'm an educated fool».

Los Fabulocos spiller på Herr Nilsen, Oslo Bluesklubb, 27. oktober. Der kan det bli fullt.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden