ABC Nyheter

«Sunshine Lies»

Det kan være 37 grader oppover ryggen på folk, et pregløst minste felles multiplum maskert som «folkelighet», en rask cash in på at en person har blitt kjent av helt andre årsaker. Som TV-tryne for eksempel. Eller den syv hundrede utgivelsen av «Living Next Door To Alice», solgt til platekjøpere med korttidsminne på høyde med gullfisk.

Eller det kan være musikk som føles som en berg-og- dalbanetur på en solfylt sommerdag. Musikk som griper og gir det rette suget i magen og til slutt setter deg varsomt ned på et gress som aldri har sett grønnere ut. Noen som husker The Beatles, The Byrds og The Beach Boys?

Amerikaneren Matthew Sweet har alltid vært på jakt etter musikk som gir denne lykkefølelsen, dette bruset av harmonier. Denne virvlende strømmen av melodier og snedige bruk av klebrige rytmefigurer.

Han har holdt på siden midten av 80-tallet og har bare unntaksvis lykkes med å nå helt frem til det han streber mot. Mange vil hevde at 1991-utgivelsen «Girlfriend» og samarbeidet med Shawn Mullins og Pete Droge i 2003 under gruppenavnet The Thorns, har vært plater som skinner på den riktige måten.

Etter et samarbeid med The Bangles' Susanna Hoffs på det helt utmerkede coveralbumet «Under The Covers Vol.1» i 2006, har Sweet endelig truffet blink på egen hånd. «Sunshine Lies» innfrir alle forventningene jeg har hatt til Matthew Sweet. Han har ganske enkelt laget den beste Big Star-platen noensinne.

En vesentlig faktor her er at Sweet har involvert det som i øyeblikket er verdens mest kreative og smakfulle gitarist, Greg Leisz, på flertalllet av sangene. Leisz er gitarmagikeren som var med på å løfte Robert Plant & Alison Krauss' «Raising Sand» til toppen av fjoråret.

Her spiller Sweet og Leisz pur powerpop, om uttrykket noensinne skulle ha hatt noen relevans.

På tittelsporet gir Leisz' pedal steel-gitar samme følelsen som den typen sukkertøy som har en kjerne av enda mer smak, den du bare får når du har sugd lenge nok. For ordens skyld, gitaristene Richard Lloyd (Televison) og Ivan Julian, afroamerikaneren som spilte med Richard Hell & The Voidoids på den originale New York-punkscenen, biter også godt fra seg.

Selvfølgelig står de gode melodiene tett i tett her, helt fra åpningen med taper spilt av i revers på «Time Machine» til den vakre outroen med rolige «Back Of My Mind». Underveis har «Byrdgirl» allerede sikret seg plass på årets «Countdown To Three Thousand», de beste sangene fra 2008.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden