Men synthpopen var ikke død
Etter tre år er endelig The Presets tilbake med sin retrospektive form for elektronika.
«Apocalypso»
Med «Apocalypso» skal Julian Hamilton og Kim Moyes bevise at de har livets rett med verdensomspennende Universal i ryggen som sørger for langt bredere distribusjon enn sist.
The Presets, Sydney-duoen som kanskje leverte fjorårets beste festivalkonsert på Hovefestivalen, gjør ikke mye nytt på sitt andre album. Men de leverer fremdeles en fiffig retrospektiv form for synthpop som bør gå rett hjem hos fans av gamle band som The Human League, Orchestral Manoeuvres In The Dark og tidlig Depeche Mode.
Men mer enn noen av de overnevnte, kan The Presets' musikk plasseres i bås med hakket mindre tilgjengelige navn fra samme periode, som for eksempel Fad Gadget og Cabaret Voltaire, samtidig som lydbildet bærer et visst preg om at vi siden den gang har vært gjennom en revolusjon på klubbscenen, med 90-tallstechno á la Underworld og The Prodigy fremdeles (litt) friskt i minnet.
The Presets er resultatet vi får dersom vi blander fjern med noe nærmere fortid innenfor den elektroniske scenen, og da spesielt med fokus på utviklingen som har skjedd på de britiske øyene.
«Apocalypso» inneholder alle elementer en moderne synthplate skal ha, men scorer ikke fullt så høyt på poengskalaen som debuten fordi låtmaterialet ikke er fullt like sterkt denne gangen. Det betyr imidlertid ikke at tilhørere av sjangeren har noen grunn til å overse dette albumet.
The Presets leverer nemlig fremdeles varene med større overbevisning enn del fleste av sine samtidige på banen. «Apocalypso» er en plate som domineres av de tunge synthene som er konstruert rundt dype bassganger og dansbare riff. Oppskriften fungerer kanskje ikke fullt like godt som den gjorde helt på begynnelsen av 80-tallet, men dette er heller ikke langt fra godt gammelt merke hvis vi måler mot andre relevante navn innenfor denne snevre sjangeren. Stilig er det uansett ...
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket