ABC Nyheter

 

The Hungry Saw

Jeg er helt sikker på at Pål Angelskår i Minor Majority gråter seg i søvn de kveldene han lytter til Tindersticks før timeglasset snus. Dette er melankoliens mestere innen rock-terminologi. Kuppet inn mellom Leonard Cohens nærhet og bunnløse «wiseman's judgement» og Nick Caves blødende fortapelse.

Musikalsk har Tindersticks gjennom sine nå syv studioalbum siden 1993 helt klart påvirket band som Minor Majority. Men grunnen til at Pål gråter er ikke først og fremst det musikalske. Bandet hans har ikke latt seg friste til å forlate rockbandstrukturen som Tindersticks har gjort, med sine fioliner, blåserarrangement og glockenspeils har. Nei, det er Stuart Staples stemme vi snakker om. Den blåeste stemmen, kraften som står ut av en regnskur klokken tre om natten mens du sitter i forteltet ditt og svartmaler sommeren 2008 i år som i fjor. En kilde som man kan mistenke at både Cave og Angelskår synes kler melankolien de selv søker irriterende perfekt.

Tindersticks har aldri vært noe valg på de sommerdagene vi ser for oss før den virkelige sommeren kommer. Men når regnet spruter, mørket detter ned i hodet på oss raskere enn de lysere sommernettene vi hadde bestilt, og rødvinsflaske nummer to er halvtom, da er det ingen som slår Tindersticks. Selv nattergalen holder kjeft når Stuart synger «Yesterdays Tomorrows» eller «The Other Side Of The World». Og det lammende melankolske blir en positiv og sødmefylt kraft. Jeg vet ikke hvor mange flasker rødvin eller hvor mange lightere man skal ha med seg til årets mollstemte Down By The Farm, men det bør stå på listen.

Tindersticks hadde noen tunge år da de nesten druknet i sin egen melankoli og fortapelse. Nå er det et mer oppegående og kult-utnevnt band enn noensinne. Og selv om «The Hungry Saw» etter de første rundene i spilleren fremsto med mange elementer som føles hørt før, så skjer det noe med undertegnede som lytter når opplevelsen gjentas. Og det har ingenting med de nevnte rødvinsflaskene å gjøre.

Det eksisterer et sydende liv og en velkommen variasjon på dette albumet. Noe som av og til har vært etterlyst i dette selskapet. Variasjonen består i at noe er tatt veldig langt ned («All The Love»), noe sparker mer med Nick Caves rocklidenskap (tittelsporet), noe er instrumental musikk som gir følelsen av stor filmmusikk («The Organist Entertains»), mens rockpoeten Leonard Cohen våkner til og gir det hele en tyngde og tidløshet på utvalgte spor (sjekk ut «Mother Dear», der Robert Burås' sjel og gitar på en måte sparker inn etter to og et halvt minutt).

Etter første lytt føltes «The Hungry Saw» blek. Jeg trillet til karakter seks i starten, men dette endret seg radikalt ettersom rødvinsflasken nærmet seg bunnen og Stuart Staples mørke sinn fylte omgivelsene med visshet om at det bare kan regne i sommer. Gjerne også på Down On The Farm.

For gjennom tåken som legger seg på bakken en regntung sommerdag, ja gjennom alle stunder der vi har behov for å sende en protestmail til vår skaper, er det plater som dette som gir det hele mening.

Så god sommer - det kommer nok til å regne tungt i juli - og da vil nok dette være et album å anbefale. Spesielt den siste halvdelen av albumet er sterk. Luk bort et par intetsigende spor, så står albumet tilbake som et lite mesterverk av en melankolsk bitering.

NB! (15/5-08: Artikkelen ble publisert med feil karakter er rettet fra fem til syv stjerner).

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her