Strålende debutant
Tekst:
«Neptune City»
Noen dager før jeg reiste på en USA-tur i fjor høst, snublet jeg over amerikanske Nicole Atkins' navn hos en kilde som vanligvis ikke roper «Ulv! Ulv!».
Jeg rakk å høre et par sanger på Nicoles MySpace-sider og gjorde et mentalt notat om at jeg skulle plukke opp debutplaten hennes når den kom ut.
Det kan hende at det var de musikkhistoriske omgivelsene som gjorde at jeg knapt trodde mine egne ører da jeg første gang puttet «Neptune City» i leiebilspilleren. Jeg kjørte nemlig akkurat forbi Music Row i Music City USA, Nashville da åpningssangen «Maybe Tonight» breiet seg ut av høyttalerne.
Dette var definitivt noe helt annet. Popmusikk som befant seg i det absolutt motsatte hjørnet av «less is more». Musikk som åpenbart refererte seg til 60-tallets mest ambisiøse foretakender, men som likevel ikke fremsto som noe innbitt nostalgiprosjekt.
Både undertegnede og annenpilot Obal satt gjennom platas ti sanger med et hvert vårt «Du slette tid!» i snakkeboblene over hodene våre. Hvem er stormannsgal nok til å ville koble Roy Orbison, The Walker Brothers og Angelo Badalamenti på en plate i 2007?
En 29 år gammel kvinne fra The Garden State, New Jersey. Som vi den siste uken har lært oss å kjenne nærmere via blant annet en overbevisende showcase på Gamla i Oslo og kollega Paul A. Nordals intervju her på ABC Nyheter.
Nicole Atkins har laget «Neptune City» sammen med den svenske produsenten Tore Johansson i Skåne, uten at det later til å ha snekket seg inn en dråpe Sydsvenska av den grunn. Snarere synes Atkins å bevege seg på en musikalsk scene som hører hjemme i Las Vegas. Et Las Vegas der Nicole uten videre kunne ha tindret fra samme neonskilt som Elvis og Tom Jones. Bildene som svever gjennom hodet mitt kunne lett ha vært outtakes fra Francis Ford Coppolas 1982-film «One From The Heart», en film som altså utspiller seg i Las Vegas.
Det hører med til historien at Nicole Atkins besitter en stemme som spenner over et stort register og som hun bruker med vekselvis massiv kraft og kontrasterende tilbakeholdenhet.
Melodisk teft har hun også. Både åpneren «Maybe Tonight», «The Way It Is» og «Cool Enough» kan med største letthet få en radio i nærheten av deg til å stråle.
Alle som overvar showcasekonserten i Oslo kan også underskrive på at Nicole er utstyrt med selvironi og scenetekke av et format som uten videre matcher annslaget på «Neptune City».
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket