ABCNYHETER

Med sin andre albumutgivelse gjorde Hot Chip seg sterkt gjeldende på det elektroniske musikkartet med «The Warning» i 2006. Dette (høyst oppskrytte) albumet førte blant annet til opptreden på Øyafestivalen samme år, hvor de skapte nachspiel i Middelalderparken på høylys ettermiddag.

Nå er Hot Chip tilbake med sitt tredje studioalbum som er gitt den ikke direkte upassende tittelen «Made In The Dark». Londonkvintetten fortsetter sin elektroniske ferd med teft for smidige detaljer og rytmiske seksjoner med stor innlevelse, og tidvis også sjel. Dog uten helt å overbevise hele veien denne gangen heller.

Det mest umiddelbare med det nye albumet er at Hot Chip synes å ha fått en bedre og mer overbevisende struktur på melodiene. Dette gjenspeiles tydelig i platens tre innledende bidrag, «Out At The Pictures», «Shake A Fist» og undergrunnshiten «Ready For The Floor». Her fungerer bandets oppskrift utmerket, og de lett smittende låtene sitter godt.

Men så tar det en vending, for fra «Bendable Poseable», albumets fjerde spor, melder en mer eksperimentell - men samtidig mindre tiltrekkende - utgave av bandet seg. Den mer nedstrippa «We're Looking For A Lot Of Love», er heller ingen lettvekter av en låt og fremstår som et bakverk uten konkret form eller den nødvendig hevelsesprosessen.

Og sånn fortsetter det. På sitt beste fungerer Hot Chip helt greit, men det helhetlige inntrykket er at bandet fremdeles ikke er i stand til å by på minneverdige låter med god lagringsverdi. Akkurat som sist, med andre ord.

Det hjelper heller ikke spesielt at tittelsporet skiller seg markant ut på platen. Denne seige elektroballaden passer ikke spesielt godt inn på denne ellers tidvis friske utgivelsen, og dessuten bryter den, sammen med albumets to siste innslag, med helheten.

«One Pure Thought» høres ut som noe Orchestral Manoeuvres In The Dark, eller Visage for den saks skyld, kunne ha forkastet selv som B-side en gang på 80-tallet. Discoflørtende «Hold On» gjenoppretter noe med sitt lekende komp, og står tilbake som albumets kanskje aller mest opplagte hit på dansegulvet.

Hot Chip eksperimenterer seg videre, som en slags hybrid mellom The Beta Band og Frank Zappa i udefinerbare «Wrestlers», før de tappert forsøker å gjenskape et Heaven 17-univers for 00-tallet i «Don't Dance».

På albumets to siste bidrag vikler Hot Chip seg som nevnt atter en gang inn i et svulstig balladeformat som i hvert fall ikke bidrar til å løfte helhetsinntrykket.

Konkludert er dette en variert, men sprikende plate signert Hot Chip, som ikke helt synes å vite hvor bandet egentlig vil med musikken sin.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her