ABC Nyheter

Språk har ikke en iboende, essensiell betydning, som noen få "eier". Som aktive skapere av mening er vi mennesker med på å forme og omforme språket. At psykiatrien ønsker å ha monopol på visse ord er forståelig, ut fra at den ønsker å beholde et skinn av vitenskapelighet.

Er man bekymret for stigmatisering, burde man se på det faktum at mennesker som kommer i kontakt med psykiatrien ofte opplever seg stigmatisert av nettopp psykiaternes og psykologenes diagnoser.

I Klunderuds organisasjon er det mange som lider under å ha fått stigmatiserende diagnoser.
Lege Janecke Thesen sier: "... da jeg ledet et psykiatriprosjekt i Indre Sogn. Brukerne fortalte om et stigmatisert og ensomt liv i fattigdom, der herjet med dem. De fortalte om diagnosens rolle i dette. Unntaksvis mente de selv at den hadde vært til nytte - langt oftere til forbannelse. Jeg satte meg inn i hva psykiatriske diagnoser egentlig er, og lærte om diagnosesystemer som vedtas ved konsensus av de mest innflytelsesrike psykiaterne. Det bærer diagnosesystemene også preg av: Skal man følge en bestemt diagnose gjennom de forskjellige versjonene av f. eks. DSM*, har man en innfløkt jobb. Tilstandene skifter stadig navn og innhold, kan være tilsynelatende borte i en utgave, for så å komme tilbake under et annet navn i neste utgave. Jeg begynte å gjennomgå journalene til de av mine pasienter som hadde en langvarig karriere innen psykiatrien. Det eneste fellestrekket jeg fant, var at alle hadde fått mange forskjellige diagnoser, mange av dem skulle man tro var gjensidig ekskluderende. Den tredje uroen var ikke lenger liten og kunne formuleres slik: Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den? Skal helsevesenet fortsette å stille diagnoser som oppleves som livstidsdommer av pasientene?
Jeg måtte etterhvert motvillig innse at den profesjonen jeg med begeistring hadde gått inn i, var en av samfunnets mektigste premissleverandører for utstøtelsen..."
http://www.uib.no/isf/utposten/2004nr5/utp04511.htm

Konsekvensen av diagnoser kan være enda verre enn "bare" karakterdrap (jf Valla-saken). Det kan være økt selvmordsfare etter at pasienter har fått en stigmatiserende psykiatrisk diagnose.

Mange mennesker søker psykiatrisk eller psykologisk hjelp for traumer, men ender opp med et nytt, som legger seg oppå og forsterker det opprinnelige.

I fjor fortalte en pårørende meg om en ung kvinne som hadde vært utsatt for overgrep i barndommen. Hun kom til behandling og fikk først diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Men etter en tid fikk hun nok en diagnose, og da var ikke overgrepene hun hadde vært utsatt for lenger interessante. Samhandlingen med behandler endte med at hun fikk enda en diagnose, denne gangen en av de aller verste. Dette påførte kvinnen så stor smerte at hun tok sitt eget liv.

Den pårørende har erfaring fra arbeid i en interesseorganisasjon og fortalte meg om flere pasienter som har begått selvmord grunnet diagnoser de har fått. Det er galskap å kalle noe slikt psykisk helsehjelp! Psykiatrien er i sitt vesen selv schizofren.

Det er altså grunn til å anta at mennesker som sliter med livene sine, ville hatt det bedre om psykiatrien sluttet med sin diagnostiseringsmani. Diagnoser er ikke noe som finnes i "naturen", men kontekstavhengige konstruksjoner som endres etter tidens smak og behag om rett og galt. Eksempelvis har det frisinnede Danmark fått dispensasjon til å droppe SM og transvestittisme som diagnoser, etter vedtak i den danske regjeringen.

Homofili er et annet godt eksempel; inntil 1970-årene var dét psykiatrisk diagnose. I en motmaktsstrategi har homofile tatt språket om "dem" tilbake, og gjort det til sitt eget.

Slik sett er det et skritt i riktig retning når folk i og utenfor norsk offentlighet omgås diagnosene som de vil, uten å vise psykiatrien sin ærbødighet.

Jeg vil i alle fall ikke ha psykiatrien som språkpoliti! Skal det da også bli forbudt å bruke ord som: narsissistisk, melankolsk, depressiv, hysterisk, paranoid etc? Bør Norsk Språkråd få en egen Psykiatrisk avdeling?

Og vedrørende schizofreni-diagnosen spesielt, så sier psykologen John Read at schizofreni-diagnosen er et overgrep og en fornærmelse, og at det bare er legemiddelindustrien og medisintro psykiatere som tjener på å opprettholde diagnosen. http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27616

Interessant at du sier dette.
Her er nytt om ADHD-forskning i Bergen:
http://nyheter.uib.no/?modus=vis_nyhet&id=39080
Der sies det bl.a.:
– Dette bekrefter at diagnosen ADHD ikke er en enhetlig, isolert tilstand, men at den rommer mange forskjellige problemer av ulik alvorlighetsgrad og som delvis overlapper med andre tilstander.
Vedr. det siste du skriver, så kom det i fjor ut en fagbok som heter "Klienten - den glemte terapeut", der det vises til terapiforskning om at
kun 15 prosent av behandlingseffekten har å gjøre med behandlingsmetoden. Forskningen viser at

- ekstraterapeutiske faktorer (klientens egne ressurser, familie og nettverk, tilfeldige hendelser) utgjør 40 prosent

- relasjonsfaktorer (klientens opplevelse av å bli forstått, respektert og bekreftet) utgjør 30 prosent

- placebo, håp og forventning (klientens innstilling til endring gjennom terapi) utgjør 15 prosent

- modell/teknikkfaktorer utgjør 15 prosent

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2595348