Forelsket igjen

Britiske Cherry Ghost har laget er en av årets beste plater.

Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no

Tekst:

Espen A. Amundsen

Fredag 02.11.2007, kl. 06:45

Oppdatert: Fredag 04.01.2008, kl. 20:16

Hvorfor blir jeg så glad av melankolsk musikk, tenker jeg etter å ha hørt Cherry Ghosts debutalbum «Thirst For Romance» for n'te gang den siste måneden. Er jeg en melankoliker som rusler rundt med hendene på ryggen mens jeg sparker bort de gule høstbladene som ramler ned fra den karakteristiske rødgule aftensolen som ofte vinker farvel til oss Oslo-borgere? Den samme sola som skremte skinnet av Edvard Munch og fikk han til å strekke seg etter absintflaska. Eller male bilder av Friedrich Nietzsche eller August Strindberg.

Nei tenk, jeg er ikke en sånn fyr. Henda på ryggen. My ass. Absint? Jeg har knapt drukket en fingerbøl alkohol det siste året. Ok, kanskje har jeg visse likhetstrekk med Nietzsches overmenneske. Som for eksempel evnen til å fly inne i meg selv. Men der stopper likhetstrekkene. Tenker jeg og sparker bort et gulrødt blad fra bakken.

Nu vel. Tilbake til «Thirst For Romance», så langt en av årets beste plater. Jepp, du leste riktig. Et av årets beste album. En glemt skatt i bunken av skiver som spys ut herfra til evigheten. En herlig liten forundringspakke bestående av elleve godbiter pakket inn i et stilig rødt cover. Melankolsk pop som får Norges nye croonerkonge Richard Hawley til å titte sjenert ned i bakken på jakt etter alt og ingenting.

Jeg tør vedde alle singlene mine på at crooner- Richard, Edwyn Collins, gutta i Tindersticks og Richochets og Sivert Høyem vil elske det de hører på «Thirst For Romance». At de vil gråte av glede for så å gå rett i fosterstilling. For med denne skiva dundrer Cherry Ghost over mållinja milevis foran konkurrentene.

Men viktigst av alt: «Thirst for Romance» får meg til å tenke på gamle ærverdige Kevin Rowland, mannen bak fantastiske Dexys Midnight Runners. Ikke fordi «Thirst for Romance» nødvendigvis minner meg så veldig om Dexys-skivene. Snarere fordi jeg tenker at dette er den plata Rowland godt kunne ha laget selv. Vill gjetning selvfølgelig, men det henger liksom et kewinrowlandsk-drag over «Thirst for Romance». Et drag som gir musikken et ekstra løft, og en troverdighet jeg ofte savner hos andre artister. Noe unevnelig, ubetalelig og majestetisk. Ja, jeg drister meg sågar til å bruke det svært ettertraktede adjektivet, opphøyd, eller sublimt om du vil. Selv om det selvfølgelig er å ta vel hardt i. Egentlig holder det vel å si at «Thirst for Romance» er et forbanna jævlig bra album som jeg ikke klarer å legge i fra meg.

«Thirst for Romance» er ikke en plate man umiddelbart forelsker seg i. Den krever at du bruker litt tid, at du gidder å la inntrykkene feste seg. «Thirst for Romance» er litt som bestevenninna til klassens peneste jente, den litt forsiktig jenta i bakgrunnen med det keitete smilet og den stilige gulltanna, som slår beina under deg når endelig klassens peneste har fått lyst på deg etter måneder med hardt arbeid. Og da er det som kjent bare en ting å gjøre.

Helgardering? Nope! Halvgardering? Nope! Verre er det ikke.

Men hva slags musikk er nå dette, spør du kanskje. Jo, altså. Cherry Ghost lager musikk der pop møter rock møter melankoli møter soul. Men viktigst av alt: Cherry Ghost lager svært gode melodier som ikke slipper taket. Melodier som sitter inni øret ditt og visker ut sitt navn. Selv om de etter hvert, som i «Alfred The Great» og «Here Comes The Romans», tyr til roping. Ikke veldig høy roping, men like fullt roping.

Finnes det dårlige låter på Thirst for Romance? Nei, overhodet ikke! Kan jeg anbefale noen låter? Klart jeg kan. I mylderet av knallåter anbefaler jeg, foruten de to ovennevnte fyrverkeriene ,« 4AM», «People Help The People», «Dead Man's Suit» og «False Alarm». Og selvfølgelig hun med gulltanna.