ABCNYHETER

Mitt forrige, og første, møte med Iron and Wine var den fine «Our Endless Numbered Days» i 2004. Det er trolig en av de roligste platene jeg har i samlinga mi, og Sam Beam er kjent for å hviske mer enn å synge. Likevel var det noe sjarmerende og egenartet over den plata, og den var på ingen måte så klissete og kjedelig som den dekkende beskrivelsen hviskende akustisk folk-pop skulle tilsi. Det samme gjelder heldigvis denne oppfølgeren, «The Shepherd's Dog».

Sam Beam har imidlertid gjort en del musikalske forandringer på Iron and Wine siden «Our Endless Numbered Days». Der forrige album var helakustisk og temmelig nedstrippet, er det strødd en god klype musikalsk krydder over «The Shepherd's Dog». Masser av instrumenter, spesielt perkusjon, og ymse produksjonsknep er brukt for å gi plata et mer variert lydbilde. Og den hensikten oppfylles absolutt. Store deler av denne plata ligger egentlig nærmere freakfolk enn vanlig folk-pop, og det er også innslag av psykedelia her og der.

Det betyr selvfølgelig ikke at det er en partyplate Iron and Wine har kommet med denne gangen. Jeg satte på «The Shepherd's Dog» da jeg skulle prøve å sove på en tur på Bergensbanen, og det funka flott. Det er en rolig plate jevnt over, men det er stor forskjell mellom uttrykkene i for eksempel den nydelige «Resurrection Fern» og den nesten Tom Waits-aktige «The Devil Never Sleeps». Det eneste som går igjen i alle låtene er egentlig Sam Beams hviskende vokal.

Når alt kommer til alt, blir sangene litt vel anonyme for min smak. De er absolutt fine, men klarer ikke å engasjere meg noe særlig, de glir bare forbi på behagelig vis. En del av skylden vil jeg legge på hviskevokalen, og noe vil jeg faktisk legge på den avanserte instrumenteringen. Det kan faktisk virke som låtene har blitt litt borte i alt det instrumentale, for eksempel gjør ikke det drøyt to minutter lange partiet med psykedelia-folk på slutten av «Wolves (Song of the Shepherd's Dog)» noe som helst for låta eller platas utvikling.

Unntak finnes heldigvis. For eksempel er den vaggende «Lovesong of the Buzzard» en veldig fin låt. I den nesten skranglete «House by the Sea» brukes et bredt spekter av instrumenter på forbilledlig vis, og klarer å skape dynamikk rundt Beams stadig like hviskende vokal. Flotte «Resurrection Fern» er  den låta som ligger nærmest «Our Endless Numbered Days». Her klarer Beam igjen å få fram den intime stemningen som hersket på det forrige albumet, og man blir sittende og høre etter og følge med på teksten. Beams tekster er til gjengjeld slett ikke så intime, snarere stilfulle og forseggjorte. I stedet for å føle at man sitter i skjul og lytter på en privat samtale, får man følelsen av at Sam vil fortelle deg noe. Applaus for det.

Med frykt for å framstå som en purist med skjøre ører, vil jeg påstå at «The Shepherd's Dog» står en del tilbake for «Our Endless Numbered Days». På overflaten kan det virke som dette albumet er mer spennende og variert lytting, men sannheten er nok heller at det skorter litt på låtene. Den intime stemningen som skapte spenning på det forrige albumet er borte, og det blir faktisk småkjedelig. Men bevares, herr Beam vet fortsatt hva han holder på med, og det er fremdeles en ganske fin plate som går mye annen hviskepop (sa noen James Blunt?) en høy gang. Er det høstens klineplate for indie-ungdommen? Godt mulig.

Karakter: 6 av 10

 

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her