ABCNYHETER

Første gang jeg hørte Ben Harper var i kjelleren på et eller annet utested i Oslo for over 10 år siden. Plateselskapet Virgin bød på pils, fingermat og et knippe videoer med høstens prioriteter. Genesis var hovedretten tror jeg, men det var ikke før plateselskapet mot slutten presenterte det nye navnet Ben Harper, at jeg nesten mistet det som var igjen på fingrene. Gud, tenkte jeg. Her kommer den amerikanske folk/ country og blues-tradisjonens svar på Bob Marley!

Noen måneder senere spilte Ben Harper showcase på Skillingsborgen i Oslo. Ringside bekreftet Ben Harper at han hadde noe helt spesielt. Båret fremover av en stemme et sted mellom Cat Stevens og Bob Marley, og det særegne soundet fra hans gamle Weissenborn-gitarer og slidegitarteknikker. Men miksen av amerikansk singer/ songwriter- folk med vibber fra de svartes levekår koblet med blues og gospelsjel, hadde ingen enkel tilgang til opplyste kritikeres vokabular og den nye tids formaterte radio.

Merkelappen world-artist var så misvisende at menneskerettighetskommisjonen i Haag burde vært koblet inn. Men Ben Harper løste det hele selv. Rocket opp karrieren, hentet inn backingbandet The Innocent Criminals, og nå vet alle at Ben Harper er et av de største håpene innen de svarte amerikanske musikktradisjoner.

Etter et par albumer av nesten edel kvalitet som har etablert Ben Harper i et tverrsnitt av befolkningen, på en måte som svært få artister opplever i dag, er det bemerkelsesverdig at han går sin egen vei på sitt nye album. Akustisk basert soul. Ikke akkurat det plateselskapene skriker etter. Men med så sterke følelser og med en så åpenbar avkledd glød i fremføringene av sangene, er det bare å overgi seg. Tre-fire runder med dette albumet i spilleren, og du er klar for å gå og skrifte. Katolikk eller ikke. Du bare må.

En låt som «Needed you tonight» er så full av sterke gospel/soul-vendinger at Janis Joplin nok koster på seg et av sine sjeldne smil der oppe. Jeg tror nok også Little Feat-publikummet beveger seg litt mer over på de øverste tåballene til låter som «Say you will» enn de pleier. Men det absolutt sterkeste inntrykket denne plata gir, er de utrolig sanselige beskrivelsene av kjærligheten, eller mangel på sådan, i låter som «Younger than today», «Heart of matters» og «Fight outta you».

Sammen med sterke inntrykk i musikkhistorien fra Van Morrison, Gene Clark og Robert Cray, er det selvfølgelig å innlemme denne plata i det innerste hvelv der de store musikkskatter står. Jeg kan ikke se hvem andre som skal levere soul så sanselig, personlig og henførende i år. Man kan ikke overleve på luft og kjærlighet alene sies det. Nei, man trenger en dose av Ben Harpers «Lifeline» også.

Karakter: 9 av 10