ABCNYHETER

Uten Nick Lowe ville ikke punken ha vært like spennende for etterkommere på søken etter god musikk. Som produsent for blant annet Damned, Graham Parker og Elvis Costello la han premissene for den kommende punkbevegelsen der det enkleste var det beste og musikalsk talent ikke hadde all verdens betydning. Lowe var også deltagende som musiker i diverse band på denne tiden, men hans hjerte lå nærmere pubrocken og dens røtter i Nord-Amerikas rike musikkhistorie. Som soloartist må de tre første albumene trekkes frem som sterk lytting, spesielt debuten «Jesus Of Cool» (1978) er vinylsvart gull.

Åttiårene bød på en diskografi som i beste fall kan karakteriseres som ujevn. Så skjedde det noe. Det samme året som hele Norges befolkning var opptatt med OL på Lillehammer ga Nick Lowe opp håpet om den perfekte poplåta på tre minutter, senket tempoet og ga ut «The Impossible Bird». Med dette albumet staket Lowe ut en ny kurs, fra rock på bar til sjelfull popmusikk som nytes best i godstolen med dagens velfortjente pils.

«Dig My Mood» (1998) og «The Convincer» (2001) fulgte opp suksessformelen og nyter gode plasseringer på sine respektive års kredible lister over årets beste album. Samlet står disse tre albumene som en mørk og mjuk bauta over kunsten å stjele fra musikkhistoriens gullalder. Et riff her, en tekstlinje der og en frasering fra himmelen har gjort fløyelstrilogien til en favoritt hos kritikere, popquizgjengere og musikkelskere generelt.

Utenom å være tydelige i tre velekspederte coverlåter, er de musikalske hintene til musikkhistorien jevnt over færre på «At My Age» enn på forgjengerne, uten at dette verken forringer eller forbedrer kvaliteten på plata. 58-årige Nick Lowe skriver bedre låter enn de fleste uansett virkemidler, og det siste bidraget til Nick Lowes diskografi står ikke så mye som 36 tommer tilbake for de tre forgjengerne.

Trettitre minutter fordelt på tolv låter vitner om en Lowe som ikke har glemt treminutters-regelen fra punkdagene, men i år skal selv mor kunne henge med i valsen. Tempoet er ikke høyt, men du verden så kompakt! Ikke et overflødig sekund, kall det gjerne perfekt pop. Eller soul, for den saks skyld. «At My Age» er selvironisk livsvisdom foran et musikalsk bakteppe av fløyel, eller hva det nå er for en type stoff Sam Cooke, Jim Ford og senest Richard Hawley benyttet.

Karakter: 8 av 10

Les andre musikkanmeldelser her