ABCNYHETER

«Traffic and Weather» er Fountains of Waynes fjerde album. Og som vanlig stjeler de på en så elegant måte at jeg bare må glise. Med underfundige tekster og hooks fra oven, overfaller de meg med sine la-de-das og la-la-las. Tidvis er det så deilig melodiøst at selv naboen min slutter å banke i veggen.

I bunn ligger Beatles, Byrds og Beach Boys. For mange en musikalsk treenighet der melodier og harmonier er første bud. Oppå dette grunnfjellet lesser Fountains of Wayne på artister som Cheap Trick, Electric Light Orchestra, Queen, 10CC, Don Henley og Gilbert O' Sullivan. Noe som igjen får bandet til å høres ut som en blanding av Pernice Brothers, Phoenix, Marshall Crenshaw, Robyn Hitchcock, Prefab Sprout og Crowded House. Til å grina av, ikke sant? Salte tårer på en solfylt dag med en GT i hånda.

«Traffic Weather» settes i gang av friskusen «Someone To Love» som kaster deg på hue og ræva ut på dansegulvet. Deretter følger den Cheap Trick-aktige powerpoplåta «92 Subara», med en supercool tekst, før «Yolanda Hayes» gir deg en klem du sjelden vil glemme. Klassiske gitarhooks, deilige harmonier og fete trompeter rydder plassen for tittellåta som oppførere seg som en sliten rytmeboks på valium. Ganske stilig, med andre ord. Men ikke stiligere enn «Fire In The Canyon» som vandrer rundt på prærien med piano/orgel under armen samtidig som strykere, harmonier og en deilig gitar klapper deg på kinnet. Wow!

Bråkjekke «This Better Be Good» lever utvilsomt opp til navnet. Nok en naiv, deilig og humoristisk tekst matches med en ultrafengende melodi. På «Revolving Dora» møtes The Beatles og Robyn Hitchcock i svingdøra før deilige «Michael and Heather at the Baggage Claim» finner kjærligheten på flyplassen. Ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba.-ba-ba-ba-ba. Rytmekongen «Stapped for Cash» overtar pinnen og fyker av gårde til «I-95» som er så fin at kroppen min kneler i nåde. En låt som minner om alt og ingenting selv om det utvilsomt er Gilbert O'Sullivan som smiler mot meg fra skjermbildet. Wow, wow, wow!

«The Hotell Majestic» er nok en poplåt utstyrt med romperakett som dundrer avgårde omgitt av et klimprende piano som definitivt ville slått an på 60-tallet. «Planet of Weed» er først og fremst en morsom lettvekter som av hele sitt hjerte ønsker å se en eller annen Oliver Stone-film. «New Routine» bygger seg sakte opp ved hjelp av tøffe gitarriff for til slutt å slenge hele kroppen i veggen. En låt med et voldsomt driv som utmattet sender «Seatbacks and Traytables» mot mål med hendene over hodet. En fin liten banjo bryter målsnøret samtidig som den blunker til fotografene i det en overlykkelig Yolanda Hayes legger den i bakken. Pokalmusikk. Intet mindre.

Karakter: 9 av 10

Les alle ukas plateanmeldelser her.