ABC Nyheter

OSLO (ABC Nyheter): De åpnet akustisk og forsiktig i «Feel», for deretter å bygge opp settet med klimaks etter klimaks (selvsagt med noen pustehull innimellom) med stor autoritet, før de avsluttet med en lang og kongelig suggestivt dvelende «The Golden Core» to timer seinere. Motorpsychos 98 minutter lange dobbeltalbum ble live forlenget med en halvtime, men knapt noe av den ekstra halvtimen føltes på noe tidspunkt overflødig.

Sjelden vare

Ideen med konseptkonserter, hvor en artist framfører et spesielt album i sin helhet, er ikke ny, men fortsatt så pass spesiell at den vekker naturlig oppmerksomhet.  

Derfor ble Roger Waters' «Dark Side Of The Moon»-konsert på Norwegian Wood for fire år siden noe mye mer enn en vanlig konsert, og derfor er Junipher Greenes to «Friendship»-konserter og deLillos 20-årsfeiring av «Hjernen Er Alene» i Operaen sist desember blitt spesielle begivenheter i norsk konserthistorie.

En spesiell kveld

Derfor var også forventningene skrudd ekstra opp, da Motorspycho lørdag kveld entret scenen for å framføre sitt legendariske 1994-album «Timothy’s Monster» i sin helhet.

Heldigvis tok det ikke mange minuttene før vi innså at det var akkurat så godt å være i lørdagsselskap med Motorpsycho og Timothy som vi håpet på forhånd. Og da vi kunne oppsummere to timer seinere, var det i visshet om at vi hadde fått være med på en begivenhet av de sjeldne.

For plata, som da den kom transformerte Motorpsycho og åpnet opp en ny verden for både dem og fansen, står seg fortsatt like godt, 16 år etter utgivelsen. Og liveversjonen vi fikk servert lørdag bekreftet påny Motorpsychos sjeldne evne til å ta musikken helt ut, uten å miste kontrollen. Med suggererende stemninger, energiske utløsninger, effektfulle overganger og underliggende melodiøse linjer som noen naturlige stikkord.

Nesten som plata

Bandet fulgte noenlunde rekkefølgen vi finner på dobbeltalbumet, slik at vi fikk de litt mer popete og vare sidene ved Motorpsycho i første halvdel og den totale utblåsningen i konsertens siste time. 

Men selv om det var i første halvdel som Motorpsychos mykere sider kom best fram, ga den selvsagt også god plass for instrumentalistene Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan til å boltre seg, noe de viste allerede i melodiøse «Leave It Like That» tidlig i settet. For øvrig etterfulgt av den råere  «A Shrug & A Fistful», som effektiv kontrast og illustrasjon for spennet i Motorpsychos musikk.

Utvidet band for kvelden

Mens Motorpsycho til daglig er en trio, var bandet på Øya forsterket med både Lars Lien (tangenter) og Deathprod (synth/elektronikk), som begge spilte på albumet i sin tid.

Samt selvfølgelig deres gamle trommis Håkon Gebhardt, som kom inn i smellvakre «Beautiful Sister» og deretter dubblerte med både strengespill og trommespill i tospann med sin  Motorpsycho-erstatter Kenneth Kapstad. En besetning som sørget for både et fyldig lydbilde og en rytmisk tyngde, og som sammen stadig trakk hverandre opp i jakten på det forløsende klimaks.

Skiftet til høygir

Selv om bandet bød på mange godbiter i første halvdel av konserten - med et vakkert fugletrekk som trakk sydover  over himmelen som stemningsfullt akkompanjement til «On The Pillow» - var det likevel  den siste timen det tok helt av.

Da skiftet Motorpsycho til høygir og lot Snah få god plass til lange soloutflykter som tok turen innom både salige Duane Allman og Jerry Garcia på veien, mens Bent Sæther og resten av gjengen lå som en bunnsolid mur under, der de pumpet musikken fram på utsøkt suggererende og sonisk støyinfernovis.

God kontroll

I et slikt jampreget musikalsk univers er sjelden alt alltid like interessant, og også Motorpsycho bød på øyeblikk som nok var mer givende for musikerne på scenen enn for de om lag 10.000 fansen nedenfor scenekanten.

Men for det aller meste har Motorpsycho erfaring nok til å vite når de skal gå inn for landing. Noe som kom klart fram i et av kveldens desiderte høydepunkt, den på plate 16 minutter lange «The Wheel», som på Øya drønnet og støyet seg fram i nærmere en halvtime mot den perfekte og totale utblåsningen i nærmere en halvtime.

Majestetisk avslutning

«The Wheel»s episke dimensjoner varslet i tillegg hva vi hadde i vente:

En like mektig som majestetisk avslutning med først den akustisk vare «Sungravy», etterfulgt av metalstøyende «Grindstone» og endelig den emosjonelt storslåtte «The Golden Core»,hvor bandet fikk hjelp av både Hanne Hukkelberg, den mørke kveldshimmelen og et flott fyrverkeri til å sette et flott og verdig punktum for både festivalen og Motorpsychos monsterkonsert.