ABC Nyheter

Cecilie har fått nøkkelen til leiligheten min. Jeg skal til Paris med jobben i helgen og så lurte hun på om hun kunne få bo hos meg mens jeg er borte.

Jeg må innrømme at jeg synes det er hyggelig at hun vil være her blant mine ting når jeg ikke er til stede. Blant mine bøker, mine plater, mitt rot. 

For første gang på lenge vasker jeg alle gulvene, stuebordet. Jeg tørker støv i vinduskarmen, vasker badespeilet og tv-skjermen. Til slutt pynter jeg med blomster. En potte med tulipaner på stuebordet og en enkel rose på hver av høyttalerne.

Sånn. Nå blir hun glad, tenker jeg. Før jeg drar, legger jeg igjen en lapp med en sånn hilsen som jeg egentlig er litt flau over å ha skrevet, men som får meg til å føle meg litt fin likevel. Akkurat sånn som det skal kjennes.

Om kvelden ringer hun.

- Hei, sier jeg, har du det fint?

- Ja helt supert. Jeg har spilt den Hellacopters platen din non stop. Husker du hva den fjerde låten heter.

- Toys & Flavors, svarer jeg med et smil om munnen. Hun har god smak, hun her.  

- Den er helt rå, sier hun entusiastisk. Jeg hørte den tilfeldig på iPoden din da jeg trente og så måtte jeg bare høre hele platen da jeg kom hjem. Og den er bra den, men du vet hvordan jeg er; får jeg dilla på en sang så hører jeg bare på den, helt til jeg går lei og må ha en pause. Jeg tror jeg må spilt den tredve ganger eller noe sånt.

Jeg ler, men inne i meg er jeg egentlig litt oppgitt. Jeg vet at dette er en av de tingene man ikke har lov til å irritere seg over og det irriterer meg bare enda mer. Det at det er jeg som er dum dersom jeg irettesetter henne.

Men hva er det egentlig med jenter og musikk?

De finner den ene jævla sangen og så spiller de den helt til krampa tar dem. Nesten alle jenter jeg kjenner er sånn. De hører ikke på plater, de hører bare på enkeltsanger.

Når Cecilie sier hun vil høre på High Visibility, så mener hun egentlig sangen Toys & Flavors. Når hun sier hun vil høre på Dremboat Annie med Heart, så mener hun egentlig bare sangen Crazy on You.

Sånn er det med mamma også, og med søsteren min. Ja, ja - kanskje ikke søsteren min, men hvert fall alle venninnene hennes. De vil høre hiten, og de vil høre den om og om igjen. Det er for så vidt ikke noe galt i å ville høre hiten, men hva gjør man dersom en plate er full av hits.

Hvordan forholder man seg til helheten? Til resten av plata?

Jenter er gode lyttere. De er det. Gutter blir så fort opphengt i detaljene – gitarspillet, produksjonen – slike ting, mens jentene hører den låta som ligger i bunn. Så hvorfor er det slik at de oppholder seg på dette ene stedet så lenge av gangen? Hvorfor stopper det der?

Det kan virke som om jenter liker sanger på samme måte som småbarn liker Drømmehagen. At det er gjenkjennelsen de er ute etter – gleden over å vite hva som kommer, lykken over å få forventningen innfridd gjennom repetisjonen.

Det å sette seg inn i noe nytt. Nja... ikke nå som vi har det så hyggelig. De eneste gangene de hører en plate tvers i gjennom er under par-middager der man blir sittende ved bordet hele kvelden.

Goddamn!

Sånn. Der var det sagt. Jenter liker sanger, ikke plater. Tragedien i dette er jo at et album er som et puslespill der alt fra ti til femten biter må pusles i riktig rekkefølge for å gi full effekt. Ellers blir det ikke noe bilde, bare biter som ligger alene ved siden av hverandre. Å gå rett til den fineste sangen er som å slå opp midt i en bok og si at; nei, jeg foretrekker å hoppe over de innledende kapitlene og gå rett til actionsekvensene, jeg. Det skjer ikke no spennende før på side 45 uansett, så jeg begynner som regel der.

Tenk hva det hadde gjort med stakkars Knausgård!

Når jeg setter meg ned med en ny plate, så gjennomfører jeg et ritual. Det er muligens litt overkill, men det funker i hvert fall hver gang.

Det begynner allerede da jeg tar av plasten, bretter ut gatefolden og bokstavelig talt snuser inn det ferske coveret. Lukten av et nytt platecover er for meg like gjenkjennelig som lukten av kaffe om morgenen, bråtebrann om våren, eller det nyfelte juletreet slik det lukter på lille juleaften.

Duften av papp, lim, fargetrykk og 180 gram sammenpresset vinyl betyr at jeg har fri både i dag og i morgen, det betyr at jeg skal ha biff til middag, at jeg skal drikke en tung italiensk rødvin og mest sannsynlig at jeg skal møte venna mine på en pub jeg virkelig liker.

Blir jeg her hjemme, fyrer jeg i peisen, demper belysningen og setter den ene gode stolen jeg har midt i mellom høyttalerne for å få maks utbytte av lytterseansen. Jeg løfter opp pickupen med pekefingeren, lar stiften pløye nesen ned i rillene, og lener meg tilbake. Ved første gjennomhøring leser jeg tekstene samtidig som jeg lytter, forsøker å fange opp de gode hooksa. Jeg hører alltid første siden to ganger før jeg snur platen. Andre gangen uten å lese teksten mens jeg lytter. 

Jeg husker første gang jeg hørte Different Class med Pulp. Beskjeden fra bandet som stod trykket nederst på innecoveret; Don’t read the lyrics while listening to the music. Følelsen av å bli iakttatt.

At noen stod og spionerte på andre siden av vinduet. Irritasjonen over at noen korrigerte meg, fortalte meg hvordan jeg skulle lytte. Jeg klarte faktisk aldri å elske Pulp etter det. Det var litt den samme følelsen som første gang jeg kjøpte en cd med kopisperre.

My God, kan jeg huske at jeg tenkte, skal de bestemme her inne også nå. Nei, det går bare ikke! Når jeg først har kjøpt den, da er den faen meg min.

Det jeg forsøker å fange når jeg sitter sånn, er en opplevelse av sammenheng i musikken. Jeg ser for meg rommet platen er spilt inn i, ansiktene til de som spiller mens de spiller, følelsen han må ha sittet med - han som har skrevet disse låtene, livet hans utenfor musikken.

Alt dette vil jeg ha tak i. Alt dette ber jeg om, og alt dette får jeg tilgang til dersom jeg er godt nok forberedt. Dersom rommet har riktig temperatur, dersom det er nok vin, dersom de musikalske forventningene innfris. Og de gjør jo ofte det. Fordi jeg så gjerne vil at de skal det. Fordi jeg kjenner følelsen fra før. Fordi jeg som regel vet hva jeg har kjøpt.

Jeg vil så gjerne dele dette her med en jente. Si til henne at i kveld bruker vi noen timer på den siste live innspillingen i Archives-serien til Neil Young. Den der han spiller hele Harvest Moon solo, bare i en annen rekkefølge. Det er kun et lite aber; jeg vil helst at vi ikke snakker sammen før etterpå.

Kunne du tenke deg det?

Den natten får jeg ikke sove. Hotellsengen er gammel og knirkete og rommet kaldt og rått. Lydene fra gata utenfor minner meg på at jeg er langt hjemmefra og jeg savner Cecilie. Klokka er fem da jeg bestemmer meg for å ringe.

Hun tar telefonen etter 14 ring.

- Elsker du meg, spør jeg. Elsker du meg på ordentlig?

- Ja, sier hun, overrasket nå.

- Da må du faen meg høre gjennom hele plata, sier jeg høyt.

Du må høre A Hopeless Case of a Kid in Denial, du må høre på Throwaway Heroes. Og du skal faen meg høre på alle de andre også; Baby Borderline, You’re Too Good (to Me Baby) Og du skal høre dem i riktig rekkefølge. Hører du!

- Pål, er det noe galt? Spør hun forsiktig.

- Jeg vil bare at du skal gjøre denne ene tingen på den riktige måten, sier jeg. Jeg sier dette fordi jeg er glad i deg.

- Jeg ringer deg når jeg våkner, svarer hun strengt, men jeg tror ikke hun er sint på ordentlig.

Jeg våkner av telefonen i tolvtiden dagen etter. Hun ber meg forklare.

Det kan jeg ikke, så jeg sier bare unnskyld.

 - Nei, drit i det, sier Cecilie og ler den fine latteren sin.

- Jeg ville bare si at jeg ble så glad for at du hadde ryddet her i går og takke for vinen og den søte meldingen.

Jeg kjenner at jeg blir glad på den litt flaue måten og jeg føler meg plutselig modig igjen.

- Du, når jeg kommer hjem i morgen. Kan vi høre på den nye Teenage Fanclub platen sammen? Det er fem år siden sist de kom med plate og jeg er så jævlig spent. Jeg har så lyst å bare sitte helt stille i sofaen, ta et glass vin og lytte gjennom hele platen. Hva tror du om det?

- Selvfølgelig!, sier hun, det vil jeg gjerne.

Jeg vet ikke om hun klarer det. Men jeg stoler på at hun vil prøve.

Det er strengt tatt mer enn man kan be om.