ABCNYHETER

Under et i økonomisk forstand raust slagord, «Share the Moment», brant Marienlyst av en kvart milliard kroner for å kringkaste en sangkonkurranse som vil bli husket fordi en spanjol, med en vilt utagerende ekshibisjonistisk legning, fintet security og rev til seg de evig ettertraktede sekundene med ubrukelig TV-oppmerksomhet.

Les også: Møkkamusikk

Bravo, NRK?

På tirsdag hyllet Dagbladet på lederplass NRK under tittelen «Bravo, NRK» for gjennomføringen og produksjonen av Melodi Grand Prix. Noen sider lenger ut i avisen slakter avisas anmelder, Sven Ove Bakke, plata til den tyske vinneren Lena Meyer-Landrut og sammenligner henne med en middels lovende Idol-artist.

Vi kommer helt sikkert til å få stifte mer bekjentskap med Lena når hennes stjerne kommer inn for landing mellom karuseller og pariserhjul på Momarkedet  på sensommeren.

Dagbladets leder mener at «produksjonen var en styrkedemonstrasjon fra et team som må bestå av NRKs sterkeste faglige krefter».

Til det er det i grunn bare å si at om ikke disse faglige kreftene hadde fått alle lys til å blinke på riktig sted og tid, til en sekundpris i mangemillionklassen, så ville det ha vært virkelig oppsiktsvekkende.

Først og fremst et TV-show

Men Dagbladets syn er interessant i ett perspektiv: I det stadig mer nylakkerte rikinglandet Norge spiller det ingen rolle om avstanden mellom form og innhold er en forskreving av episk format. Så lenge et TV-show er av produksjonsteknisk «internasjonalt størrelse» så er det uten betydning hva det faktisk formidler.

Mandag i forrige uke hadde Aftenpostens kultur og debattredaktør Knut Olav Åmås en kommentar, under overskriften «Angsten for det enkle», om kontrasten mellom Melodi Grand Prix og Fritt Ord/New York Review of Books konferanse i Oslo samme helg.

Åmås tar mål av seg til å turnere de to arrangementene i samme kronikk. Han har et sympatisk ønske om bryte ned de gamle skillene mellom «høy» og «lav» kultur.  Hans foretak går likevel rett og slett ikke så bra.

Åmås sier det slik: «Det avgjørende er snarere å identifisere det gode og det dårlige i hver genre, på hvert felt. Det kan finnes perler i en utskjelt sangkonkurranse – og toppakademikere kan holde middelmådige foredrag».

Hovedproblemet knyttet til Åmås' initiativ for kulturell statusutvisking er at Melodi Grand Prix i svært liten grad er det det utgir seg for å være; altså en arena for populærmusikk.

Melodi Grand Prix er først og fremst et TV-show, på alle tenkelige vis fundert og gjennomført på TV-industriens stadig mer akselererende teknologiske og manipulerende premisser.

En karaokekonkurranse på steroider

Åmås har tilsynelatende kjøpt NRK og Per Sundnes' påstander om at Melodi Grand Prix har vært gjennom en musikalsk statusheving. Det er bare å gjenta: Så er ikke tilfelle! Melodi Grand Prix er og forblir en karaokekonkurranse på steroider, bare marginalt interessant for plate- og musikkbransjen. 

Fjorårsvinner Alexander Rybaks mye trumpeterte popkarriere kan være over ett år etter at han vant i Moskva. Får hans kommende andrealbum en mottakelse på linje med det de første singlene fra plata har fått, kan hans sommershow med Bettan i Sandefjord være så langt som det strakk seg.

Det skal bli spennende å se om Norges siste deltaker, Didrik Solli-Tangen, overhodet kommer til å slippe et album. Interessen for «My Heart Is Yours» har ikke vært overvettes. Har Solli-Tangen noen vettuge rådgivere rundt seg, bør han viskes i øret at han tar med seg sin operasangerutdannelse og lister seg ut bakdøra.

NRK har et spesielt ansvar

Hele denne tildragelsen bør ses i perspektiv av at NRK, med sitt spesielle ansvar for formidling og dokumentasjon av norsk musikkultur, er tilnærmet uinteressert i å opprettholde en troverdig og faglig grundig programvirksomhet på TV.

Det må oppleves som svært trist for alle virkelige norske talenter, på alle musikalske områder, å være vitne til at Melodi Grand Prix er ti ganger så viktig, konservativt anslått, for NRK, som resten av den norske musikken til sammen.