ABC Nyheter

Hellbillies er tilbake

OSLO (ABC Nyheter): Da Hellbillies stod på scenen på Norwegian Wood sommeren 2008, i kjølvannet av at bandets ellevte album, «Spissrotgang», hadde løftet Ål-kvintetten til posisjonen som Norges største band, kvitterte Hellbillies med en av de beste og mest autoritære forestillingene undertegnede noen sinne har opplevd.

Kombinasjonen av stor scene, stor lyd, stort vær og et band i storslag, trygge på sin egen musikalitet og med en overflod av materiale å øse fra, resulterte i en historisk norsk konsert. En milepæl for både bandet og den stadig mer selvsikre norske rockvirkeligheten.

Les også: Lykken er en Hellbillies-plate

Den kvelden kunne Hellbillies forlate scenen i samlet flokk, med brede smil og med god grunn til å jekke korkene av backstagepilsen.

Et år senere stod jeg på en liten klubbscene på Youngstorget i Oslo, sammen med Hellbillies-gitarist Lars Håvard Haugen, og var vitne til at Hellbillies-organist gjennom ni år, Lars Christian Narum, sjøsatte sitt eget familieensemble, folkrocktrioen Narum. En konsert som ytterligere bekreftet at det syder og koker i norsk populærmusikkvirkelighet, på lang avstand av dustete TV-talentshow og latterlige Melodifestivaler.

Etter at Narum hadde overbevist alle tilstedeværende om sin fortreffelighet, fortsatte selskapet en liten barrunde i Oslo sentrum, med levende musikk på hvert stoppested. Lars Håvard fortalte meg at Hellbillies var i de forberedende stadiene til å lage et nytt studioalbum, at planen var å jobbe ut over høsten i Velvet Recording i Spydeberg, tidligere Studio Nova, nå konvertert til Hellbillies Headquarters.

Men før bandet lukket seg inne i studiomørket, skulle det gjennomføres en sommer tettpakket av utekonserter. Den kommende helga skulle bandet helt opp til Skiippagurra-festivalen i Tana i Finnmark.

Les også: Hellbillies tar en Vamp

- Stod ille til med Aslag

Tre dager senere var jeg blant de mange tusen som så bildene av broder Aslag Haugen liggende på bakken bak scenen på Skiippagurra, med band og førstehjelpsfolk rundt seg. De første nyhetsmeldingene om Aslags fall fra scenen var uklare om hva som faktisk hadde skjedd og hvor alvorlig kvestelsene var.

Det eneste som var åpenbart, var at Hellbillies’ sommerkonsertserie var over før den hadde rukket å komme i gang.

- Det ble raskt klart for oss som var i nærheten at det stod ille til med Aslag, forteller Lars Håvard, da vi i en forsommerdag treffes i Velvet Recording for å ta en prat om bandets nye plate, «Lete Etter Lykka», i butikkene førstkommende mandag.

- Det måtte litt press til for å få folk der oppe til å forstå at Aslag trengte adekvat legehjelp, raskt. Det var noen som mente at han måtte bli liggende på et lokalt sykehus til legen kom på jobb på mandag morgen. Det var ikke aktuelt.

Galgenhumor

Lars Håvard klarte å få rekvirert et ambulansefly som kunne frakte Aslag til Ullevål sykehus i Oslo.

- Det eneste jeg husker fra turen til flyplassen, var at en av sykepleierne som fulgte med i ambulansen ropte til sjåføren og lurte på hvorfor vi hadde stoppet. Svaret var at det var så jævlig mye rein i veien, at det ikke gikk an å komme gjennom!

Et år senere klarer Aslag å le av dramatikken som utspant seg. Sett i lys av hvor close call ulykken var, er det antakelig den eneste gangbare metoden. Galgenhumoren har likevel en undertone som avslører at opplevelsen rett og slett har vært veldig tøff.

- Det viste seg etterpå at en same hadde gandet Skiippagurra-festivalen. Han avslørte det selv i et leserinnlegg i ei lokalavis.

- ?? Hva?

- Det virker som han hadde kranglet med noen som hadde med festivalen å gjøre og hevnet seg med å gande hele moroa.

Ganding (også kalt ganning) er en tradisjon som kan sammenlignes med voodoo og har funnets i samisk og finsk kultur så langt tilbake som siden 1500-tallet.

Ingen lavmælthet

Jeg avstår fra å spørre Aslag om hvorvidt han tror på den slags. Når du har vært en hårsbredd fra å stryke med, er det klart at en slikt ytring uansett får en helt spesiell karakter.

Men skal en dømme ut fra vokalinnsatsene på de tolv sangene som utgjør «Leite Etter Lykka», har spesialistene på Nevrokirurgisk avdeling på Ullevål forstått at Norge rett og slett ikke har råd til å miste Aslags stemme. De er da også behørig takket på coveret på plata.

Jeg rakk akkurat å spille gjennom «Leite Etter Lykka» på den times bilturen fra Oslo til Spydeberg og Velvet Recording. Det er likevel nok til å slå fast at Hellbillies ikke markerer fjorårets drama med verken introverthet eller lavmælthet. «Leite Etter Lykka» er snarere en videreføring av den utviklingen som bandet har vært inne på etter den nedstrippede turnéen «Cool Tur» i 2002.

Countrybandet fra begynnelsen av 1990-tallet har blitt et tungt rockband etter 20 år på veien.

Kjent amerikansk mikser

Det skjer samtidig med at det stadig dukker opp nye band som låter som tidlig Hellbillies

- Som produsent vil jeg at det skal låte svært av Hellbillies nå, forklarer Lars Håvard, det er klart at det er hans musikalske visjoner som er det kreative lokomotivet i soundet som sangene til Aslag og tekstforfatter Arne Moslåtten serveres med.

- Plata er mikset av David Bianco, en velrenommert amerikaner som blant annet har jobbet med Tom Petty, Mick Jagger, AC/DC og de to siste platene til Bob Dylan. Han har sørget for at det mest detaljrike Hellbillies-albumet til dato låter så fett som det er mulig.

Bianco kom i kontakt med det norske musikkmiljøet via sin mikserjobb på de to Madrugda-platene «The Deep End» og «Live At Tralfamadore». Han har med andre ord blitt godt vant med utsikten fra den absolutte toppen av norske salgslister, der også Bianco-miksede «Spissrotgang» solte seg.

Et norsk Grateful dead

Undertegnede er blant dem som mener at Hellbillies er i ferd med å utvikle seg til å bli et norsk Grateful Dead. Et syn som fortsterkes vesentlig av musikken som er å finne på «Leite Etter Lykka».

Sammenligningen med Grateful Deads kreative comeback, 1987-albumet «In The Dark» er relevant. Det hører med til historien at Hellbillies tidligere har gjort en norsk versjon av Deads killer-låt, «Friend Of The Devil», kalt «Hinman og eg» (å finne på albumet «Cool Tur»).

- Det stemmer at jeg har brukt en gitareffekt på sangen «Kommunegrå» som identisk med den Jerry Garcia bruker på «In The Dark», innrømmer Lars Håvard.

Det er åpenbart at det finnes verre ting å bli slått i hartkorn med enn Grateful Dead for brødrene Haugen.

Klar for folkefest

En av sangene på plata, «Håp i tome glas», utløser en smule forvirring hos denne journalisten. Ved første gjennomlytting er det vanskelig å forstå hvilket håp som kan ligge i et tomt glass. Men selvsagt viser det seg raskt at det ikke dreier seg om glass man drikker av, men glas i betydning vindu. Altså et eksempel på at Ål-dialekt fortsatt kan by på utfordringer.

Men det er også et testamente over Hellbillies’ nasjonale posisjon at bandet ikke lenger trenger å legge ved ordliste over ordene og utrykkene som dukker opp i Moslåttens velformulerte tekster. All språklig motstand er egentlig å betrakte som krasafaren.

Det er grunn til å tro at de 50 konsertene som Hellbillies planlegger gjennom sommeren og høsten kommer til å bli musikalske folkefester i den betydningen av ordet som vi, folket, fortjener at ordet folkefest skal ha.

Med integritet, originalitet og musikalsk overskudd i sentrum.