ABC Nyheter

 

 

Når jeg står opp om morgenen og ikke skal noe sted, føler jeg meg ubrukelig. Er liksom ikke på jobb på ordentlig før jeg har kledd på meg, gått ut og tatt bussen noen stasjoner.

Nå om dagen kan jeg tasse rundt i pyjamasen i flere timer av gangen hver morgen. Skifter ikke før jeg må. Ikke at det ikke er nok å gjøre, men å gjøre det her, hjemme i stua føles bare trist. Ingen kollegaer å prate med, ingen å legge skylden på. Ingen lunsjpause som kan motivere til å ta i et ekstra tak.

Hjemmekontor, hva faen er det? En laptop på stuebordet? Det føles som om hele verden gjør seg klar til å gå på samme festen, og at jeg er den eneste som ikke er invitert.

Det var selvfølgelig Anettes idé. Hun skulle alltid gjøre ting på sin måte. Så i stedet for å invitere den vanlige klanen til 15-årsdagen sin, inviterte hun alle jentene til å ta meg seg en valgfri kavaler til festen. Vanligvis var frykten for ikke å bli invitert på fest ubegrunnet. Vi var tross alt en gjeng som festet sammen og det eksisterte heldigvis en slags internjustis som sørget for at også de mindre populære ble invitert i kraft av å være noens venn eller venninne.

Nå var alt annerledes. Jentene satt på all makten og vår reelle status hos våre klassevenninner ville snart bli eksponert for alle og enhver.

Jentene synes ideen var helt topp. Snakket om likestilling og feminisme, som om det var det dette dreide seg om. Anettes agenda hadde imidlertid lite med likestilling å gjøre. Intensjonen var lite annet, enn en dårlig skjult utsiling av det slagget som alltid kom med på festene som noens vedheng, noens dårlige samvittighet.

Jeg var i en utsatt posisjon. Ikke var jeg blant de mest populære og ikke var jeg blant dem som hadde mage til å flørte skamløst med de jentene man antok kunne invitere en.

Mange av guttene var nemlig så desperate at de gikk rett bort til den jenta de var tryggest på og ba hjelpløst om å få være med. Mange med stort hell. For de fleste føltes det bedre å akseptere ydmykelsen ved å måtte be om å få være med, enn å bære usikkerheten ved å være blant dem som ble valgt sist. Eller verst av alt - å ikke bli invitert i det hele tatt.

 Det var all grunn til å tro at dette kom til å bli årets fest. Festen alle kommende fester ville bli målt opp mot - selve festenes mor, og de innvidde ville snakke om den i månedsvis.

Vi visste at foreldrene til Anette var mye ute og reiste og at festen med stor sannsynlighet ville foregå uten foreldre til stede. Vi visste også at Anette i kjelleretasjen hadde et stort svømmebasseng og at det var overhengende sannsynlig at jentene under festantrekket ville ha på seg hver sin badedrakt eller bikini. Det ble snakket om beachparty i friminuttene og lure smil spredte seg blant de heldige utvalgte.

Jeg hadde en spesiell rolle på denne tida. Jeg var han som tok opp kassetter til festene våre. Hver lørdag formiddag satt jeg tålmodig ved radioen i timevis av gangen og tok opp låter fra Casey Casems nedtelling av «Americas top fifty».

Vidar Lønn Arnesen

Hver torsdag gjorde jeg det samme med Vidar Lønn Arnesens «Ti i skuddet». Når låtene først var på tape kom den virkelige utfordringen – å plukke de beste låtene fra to nittiminutters bånd, og overføre dem til ett sekstiminuttersbånd som skulle kunne gå ufortrødent en hel kveld uten klager fra verken guttene eller jentene.

Det var selvfølgelig en umulig oppgave å påta seg, men jeg likte det. Fikk meg til å føle meg viktig på en måte som ikke var kunstig eller villet. Dessuten var det ingen andre som gadd. Alternativet var å høre på jentenes kassetter hele kvelden. Der gikk det i Prince, Dalbello, Tina Turner og deLillos, som akkurat hadde gitt ut «Suser Avgårde» på denne tida.

Jeg husker at Lars Lillo-Stenberg ble intervjuet i Det Nye, og at vi synes han var dritrar. Det synes åpenbart Det Nye-redaksjonen også, for de intervjuet ham som om han var et autistisk barn. Stilte helt forbløffende spørsmål av typen: «Hva mener du egentlig med disse sangene?» og «Tøyser du med oss?». Lange utdrag av tekstene på plata ble trykket side om side med noen pussige portrettfoto av gutta i bandet, som for liksom å understreke at de var tilsvarende snåle.

Vi hørte bare på noen av sangene; «Full men pen», «Tøff i pyjamas», «Min beibi dro avsted» og «Finnes det en kvinne». De andre føltes litt tafatte. «Siste sommerferiedag» du liksom, det var tross alt evigheter siden vi hadde lest Donald på toget hjem. Hei Lillo, vi går på ungdomsskolen nå, ikke sant. Skal vi ha ballader så hører vi heller på «Black Velvet» av Alannah Myles, eller «Sweet Child O’ Mine» med Guns N’Roses. No offense!

Det ble imidlertid etter hvert tydelig at mine opptaksferdigheter ikke ga meg noe forsprang når det gjaldt å bli invitert på festen. I over to uker gikk jeg og svettet i skolegården. Vi som ennå ikke var valgt ut ble etter hvert en egen flokk som gikk rundt for oss selv. Som dyrene på savannen flokket vi oss sammen i sirkler for å beskytte oss mot rovdyrene der ute. Speiderne våre hadde full oversikt over jentenes bevegelser i skolegården og var hele tiden oppmerksomme på inntrengere.

 

Praten gikk det tregere med. For vi hadde jo bare en tanke i hodene våre og den kunne vi jo slett ikke dele med hverandre uten å skamme oss litt. Fortvilet lette vi etter andre samtaleemner, men det var ingenting som overgikk dette at vi sto utenfor - at vi plutselig var ekskludert fra noe vi frem til da hadde tatt for gitt. Alle tenkte vi på det samme og uansett hvor hardt vi prøvde å gi faen, så kom det unevnelige opp i løpet av skoledagen.

Det var Trond som bestemte seg for å være ærlig.

«Hei Pål, har noen spurt deg ennå, eller?»

«Nei», svarte jeg. «Nå har jeg ikke akkurat stått og vist meg frem heller, da.»

«Trude spurte Kim i forrige fri», sa han stille.

«Å», sa jeg.

Tina Turner

Jeg gadd ikke spørre Trond om han var blitt spurt. Blikket hans sa alt som var å si om den saken, og kanskje litte grann mer. Han var blitt liten på en måte jeg ikke var vant til og jeg likte ikke å se ham sånn. Det var som om noe var gått i stykker inni ham. Et tannhjul som ikke gikk rundt lenger, bare stod å spente seg mot et annet. Trond var en av friidrettsgutta og smidig i kroppen. Nå var bevegelsene hans stive, nesten mekaniske. Stemmen hans var flat, helt uten tonefall. Det var liksom ingenting som holdt ham oppe lenger.

Det å være ung og utenfor, det er mer krevende enn man vil innrømme, men det å ha vært innenfor for så å bli kastet ut i det bunnløse tenåringsmørket, det er faen meg ikke til å holde ut, så da Camilla – en av klassens søteste, kom gående bort mot den lille gjengen vår, hamret de hardt prøvde fuglehjertene våre som skarptrommer på syttende mai. Hun stoppet noen meter fra oss, spyttet ut tyggisen og pekte på meg.

«Pål, vil du komme hit litt», sa hun 

Jeg gikk til henne med forte skritt, utålmodig etter å finne ut om det hun ville var det jeg ville.

«Vil du være med meg på festen til Anette», spurte hun forsiktig. Hun ble rød i kinnene med det samme. Camilla ble alltid det. Rød og utilpass, som om hun hadde stammet eller stokket om på ordene.

«Det vil jeg gjerne», svarte jeg, overrasket over at jeg klarte å svare uten å hikste. Jeg kunne ha sagt; jeg elsker deg, Camilla, du er faen meg det fineste jeg vet om i hele verden og ment det. Ment det mer og sterkere enn noe jeg noen gang har ment.

Det var som om noen slo på en bryter på innsiden av kroppen min, og en varme fra bunnen av det som var meg brøytet seg vei igjennom årene, fikk leddene mine til å tine opp og hodet til å løfte seg. For første gang på lenge kunne jeg bevege meg løst og ledig. Ingen blikk i nakken. Ingen som slo øynene ned hvis jeg så rett på dem.  

Jeg bøyde meg frem og ga henne en klem i ren og skjær takknemlighet. Stod å holdt rundt henne i det som må virket som en evighet. Lenge nok til at hun leende begynte å dytte meg vekk. Kle meg av seg. Men det var ingen tvungen latter. Den var full av varme og forståelse og hun smilte når hun gjorde det.

«Henter du meg på fredag da», spurte hun.

Jeg nikket.

Og så ringte det inn fra verdens lengste storefri. Jeg snudde meg mot Trond og de andre, men de var allerede borte. Jeg gikk noen meter bak Camilla gjennom skolegården, lukket øynene og talte skrittene inne i meg. Pustet litt roligere nå, jevnere. Jeg så hvordan de flokket seg rundt Anette på veien inn. Hvordan de stod i ring og nikket og nikket til denne ene stemmen som bare fikk gå og gå.

Jeg tenkte på kassetten jeg hadde tatt opp, bare uken før, hvordan jeg hadde tenkt at jeg hvert fall ikke blir invitert dersom jeg lar være, som om akkurat den handlingen ville være avgjørende for utfallet. Jeg smilte litt ved tanken.

I neste time sovnet jeg med hodet på pulten. Det hadde aldri hendt før.