ABC Nyheter

Jeg har slett ikke lyst til å forlate det lille kontoret vårt. Men slik har det altså blitt. Nedskjæringer, manglende reklameinntekter, krisen har endelig nådd oss. Herfra og inn er vi freelancere som må jobbe hjemmefra. Musikksjefen forsøkte å smile oppgitt da han overrakte beskjeden, men han klarte det ikke. Ble bare en klovnete grimase som ikke kledde ham. Jeg hadde oppriktig lyst til å gi ham en klem, invitere ham hjem på middag. Men hva skulle vi snakket om? For eventyret er over. Oppdraget er fullført.

Mick Jagger i Messehallen, Sjølyst, 1965.

Naboen min, Jonas - en gutt på seks år, spør meg; «Hvorfor drar du ikke på jobb om morgenen?»

«Jeg bor her», svarer jeg. «Men jobber du ikke noe sted», spør han.

Moren hans, en talentfull norsk skuespillerinne, smiler utrygt og tar ham i hånden.

«Vi må gå nå Jonas», sier hun.

«Jo da, jeg jobber hjemme», svarer jeg. «Noen ganger jobber jeg ute, men nå for tiden er jeg mest her.»

«Kanskje du ikke har en ordentlig jobb», prøver Jonas forsiktig.

«Kanskje ikke helt ordentlig», svarer jeg.

«Det var det vi trodde», sier han fornøyd. Moren hans blir rød og røsker gutten med seg inn i heisen. En glippe åpner seg mellom den korte dunjakken og skjørtet hennes og nederst på ryggen kan jeg skimte en drage som fortsetter ned mellom rumpeballene. 

«Jeg beklager», sier hun. «Han sier så mye rart»

Jeg løfter blikket og ser henne i øynene, hun smiler skjevt.

Jeg bruker noen sekunder på å fundere på om jeg burde bli fornærmet eller lattermild, men klarer ikke noen av delene. For jeg er ikke fornærmet – jeg er forundret, og jeg blir ikke lattermild, men snarere overrumplet av guttens direkthet.

Det som er interessant er imidlertid at Jonas og hans mor tilsynelatende har vurdert min arbeidssituasjon som ikke tilfredsstillende. Det vil si at de enten tror jeg er arbeidsledig siden jeg er mye hjemme på dagtid, eller at de allerede vet at jeg er musiker og at det ikke kan klassifiseres som ordentlig arbeid. Og det merkeligste ved det hele er at jeg på sett og vis har gitt dem rett i antagelsen ved å svare at jobben min kanskje ikke er helt ordentlig. Og det på et direkte spørsmål. Hvorfor gjør jeg det?

Jeg tror det er fordi jeg er norsk. Fordi jeg er så vant til å skille tydelig mellom hva jeg ønsker å gjøre og hva jeg gjør. Hva som får meg til å gløde og hva som gir meg råd til å betale husleien. Og selv om jeg jo er musiker, så må jeg også ta andre jobber for å tjene til livets opphold.

Jeg bodde en stund i New York, det vil si bodde og bodde – jeg tilbrakte en del tid der på slutten av nittitallet. En fin ting med New York er at ingen er det de gir seg ut for å være.

De er nesten alltid noe annet. Nå er det jo sånn at metropoler tiltrekker seg folk som gjerne vil noe annet, noe mer. Men de vil jo egentlig det samme hele gjengen. De vil være kunstnere og de vil være selvdrevne. Jeg vet ikke om suksess egentlig er et viktig kriterium. Ikke talent heller for den saks skyld. Det viktigste er at man utøver kunst.

Jim og jeg.

Det underlige er imidlertid det at de fleste kunstnerne egentlig gjør noe annet. De jobber ikke i atelieret sitt, i skrivestuen eller øvingslokalet, men tvert i mot på puben på hjørnet, på Pizza Hut, som hundepassere eller personlige trenere. For oss nordmenn er jo dette litt rart. For når vi spør folk hva de driver med, så mener vi jo egentlig; hvor tjener du pengene dine. Vi spør ikke hva du drømmer om eller hva du ønsker deg, men hvordan du tjener til livets opphold.

For du har vel en ordentlig jobb?

Det er noe utrolig sympatisk ved å presentere seg selv som det man en gang drømmer om å bli. Det sier jo tross alt mer om ens personlighet enn hva man gjør for å overleve. Sett fra et norsk perspektiv er imidlertid svaret lite tillitsvekkende, siden man egentlig ikke svarer på det man blir spurt om. 

 Da jeg var seksten år ville jeg bli forfatter. Litt fordi jeg synes det var gøy å skrive og litt fordi jeg øynet en status ved yrket som tiltalte meg. Jeg var en av de unge gamle, så drømmen om et ensomt liv i skriftens tjeneste, med bare korte avbrudd ved boklanseringer og prisutdelinger, det skulle jeg nok tåle.

 

Det aller viktigste kriteriet var imidlertid at det ikke virket som en ordentlig jobb. Mer som en hobby man kunne leve av. I ettertiden har jeg forstått at jeg tok feil på begge punkter. Å være forfatter er muligens en livstil, men en hobby er det ikke - og det er definitivt ikke noe du kan leve av.

Som attenåring ville jeg bli musiker. Ikke fordi jeg var spesielt flink til å spille eller synge, men fordi jeg elsket musikk og fordi det i grunnen ikke virket som en ordentlig jobb det heller. Mer som en fin stilling å posere i. Jeg hadde akkurat sett Oliver Stones’ «The Doors» på kino og så for meg et liv ikke så alt for langt unna det Jim Morrison levde, bare med en annen slutt.

 

Meg Ryan, som spiller dama hans er så sykt fin i den filmen, og likevel tar han for seg av Nico i heisen på vei til jobb. «People Are Strange» sang han, men ikke rare nok, tenkte jeg, det er derfor folk trenger sånne som oss. Sånne som Jim og meg. Hadde vi vært samtidige og vokst opp på samme sted så hadde vi vært venner, tenkte jeg. Vært opptatt av de samme tingene, likt de samme jentene, skulka skolen sammen.

Det hendte jeg satt på trikken med ranselen på fanget og lot meg intervjue om vennskapet vårt. Hvilket lykketreff av et team vi to var. Jeg knep øynene til kineser og planla svarene mine i detalj. Jeg fikk dobbeltsider i de store avisene, lørdagskvelden på Nrk og møtte Nico i heisen på vei ut fra Marienlyst.

Hva er det som gjør akkurat ungdom på rundt 18 år så ekstremt disponert for dette bandet?

Alle jeg kjente digga The Doors, det var et helvete. Umulig å holde for seg selv. Lange, komplekse låter som «The End», «Light My Fire» og «Riders on The Storm» ble spilt på enhver fest og til og med jentene danset! Når jeg hører de to første platene til The Doors, tenker jeg på det som et lydspor til ungdommen min, noe som var samtidig med meg, selv om bandets storhetstid var over allerede før jeg var født. De var farlige og smarte på samme tid, uregjerlige, men intellektuelle.

Man kan digge punken som holdning, men man kan ikke alltid digge punken for smartness, hos The Doors gikk opprøret hånd i hånd med ambisjoner, både musikalske og tekstlige, som strakk seg langt utover det å sjokkere eller underholde. 

Jeg ser at det er litt oldis å digge The Doors, at det tross alt skjer nye ting hele tida. Men jeg vil heller være en av ’de unge gamle’ som synes musikken var bedre før, enn å være en ’de gamle unge’ som nok må medgi at Donkeyboy har et eller annet. Det er gøy at et ungt band fra Drammen gjør det bra. Det betyr imidlertid ikke at de er bra. Nok om det. Det finnes tross alt verre ting.

Som det at absolutt alle likte The Doors i 1990 / 91. Det var en romanse som var nødt til å ta slutt. Akkurat når en begynner å utvikle en egen identitet er det vanskelig å akseptere hvor lik en er alle andre. Så man tar grep. Man går inn og kutter bånd. Binder en knute på sjelen og begynner å mene noe annet. Plutselig er Zeppelin, Purple og Stones før '75 det eneste som betyr noe for en stakket stund.

Hva driver du med spør den søteste jenta i klassen? Hun som tatoverte seg allerede i første og som du har sett kjøpe Joni Mitchell på vinyl på Norsk Rockantikvariat.

«Jeg spiller musikk», svarer du, «og så skriver jeg litt da».

«Så kult!»,sier hun. «Men hva har du tenkt til å gjøre når du er ferdig på skolen?»

«Vet ikke, kanskje ta forbredende. Du a?»

«Romerike Folkehøyskole», svarer hun selvsikkert. «Fikk akkurat vite at jeg har kommet inn».

Og hun var så fin da hun sa det. Så stolt!

Akkurat nå står hun i heisen med lille Jonas og synes jeg er rar. Han har ikke forandret seg noe, tenker hun sikkert. Går fortsatt rundt og surrer. Og drømmer.Han er jo snart førti. Når har han tenkt å få seg en ordentlig jobb. Så står de der ute i sprengkulda, hun strammer skjerfet rundt halsen på lille Jonas og leier han hele veien til barnehagen. På veien hjem nynner hun på den fine låta som har surret og gått på radio den siste tida. «and if somebody’s going to make it, that somebody ought to be you».

Og tenker at den plata, den vil jeg ha.