ABCNYHETER

Les også «Han sparkade upp dõrren».

Elvis og Jackson

Selv 33 år etter hans død vil dagen bli tydelig markert, ikke minst vil plateselskapet hans sørge for at begivenheten synes, blant annet ved utgivelsen av CD-bokssettet «Elvis 75: Good Rockin' Tonight», som inneholder 100 av hans viktigste og beste innspillinger. Boksen var allerede i norske butikker 14. desember, perfekt timet til å gjøre julen 2009 til en høytid i Elvis' navn.

I dag vet vi at da Elvis møtte veis ende, bare 42 år gammel, så kom ikke hans bortgang som noen total overraskelse på de som sto ham nær, og som ikke lukket øynene for hva som skjedde. Elvis var hektet på narkotika, alt skrevet ut som medisiner av leger med papirene i orden. Mest kjent av dem er doktor Nichopoulos, som bare de siste åtte månedene av Elvis liv, fra nyttår 1977, skrev ut resepter som fylte medisinskapet på Graceland med 10.000 piller!

Dr. Nick, som han ble kalt av Elvis, er fortsatt i live, 82 år gammel, det er bare drøye ti år siden hans legelisens ble inndratt. Dr. Nicks celebritetsstatus var likevel sikret for alltid, på tross av hans «behandling» av Elvis må ha brutt med det som finnes av legeetiske regler. Han fortsatte å være lege for andre stjerner også etter Elvis' død, blant annet for ikke alltid like friske Jerry Lee Lewis.

Det er selvfølgelig umulig å ikke koble Elvis' skjebne med det som skjedde med Michael Jackson tidligere i år.

Prøvde å advare

Til Dr. Nicks forsvar skal det anføres at Elvis var en «pasient» med en svært velutviklet interesse for legens fag. Elvis' favoritt sengelektyre var «Physicians Desk Reference», den amerikanske utgaven av Felleskatalogen. Det var ikke det Elvis ikke kunne om pillenes forunderlige verden.

Da han døde ble det identifisert 14 forskjellige medisiner i kroppen hans, ti av dem i betydelige doser.

Det kunne ha gått annerledes. Det var stemmer som prøvde å si i fra, som var varslere i miljøet rundt Elvis. Mest kjent i så måte var Elvis' tre tidligere bodygarder og assistenter, sentrale figurer i det som gikk under betegnelsen The Memphis Mafia.

Red og Sonny West og David Hebler fikk sparken i 1976, etter egen fremstilling fordi de prøvde å gripe inn overfor Elvis og hans narkotikamissbruk. Bare uker før Elvis' død publiserte de boka «Elvis: What happened?», der de avslørte det meste av det som foregikk bak Gracelands murer. En bok som fra Elvis' side, ikke overraskende, ble oppfattet som et rent forræderi og hevn for oppsigelsene.

Ved siden av dette trakk også Elvis' mangeårige turnéselskap seg på vårparten i 1977, med begrunnelsen at de ikke lenger fant det moralsk forsvarlig å ha ansvaret for å holde Elvis på veien.

The Elvis Image

Mike Crowley var turnémanager for Elvis i to år frem til mai 1977. Da Crowley besøkte Down on the Farm i 1993, i egenskap av å være manager for Texas-countrysangeren Jimmie Dale Gilmore (det var Crowley som inviterte Geir Sundstøl til å bli med til USA som Gilmores gitarist), fortalte han meg at da de konfronterte Elvis' far, Vernon Presley, med sine bekymringer for Elvis' helse, fikk de følgende svar; «Om dere ikke er villige til å gjøre jobben, så finner vi bare noen andre til å ta seg av turneene».

Dermed fortsatte Elvis å spille seg mot undergangen, han skulle etter planen ha forlatt Graceland 17. august for igjen å legge ut på veien.

Selv om Elvis har etterlatt seg en formidabel musikalsk arv, har hans fantastiske musikalitet ofte havnet i skyggen av Elvis The Image. Det som Elvis Presley Enterprises ikke nekter seg noe i forhold til å unytte til det maksimale.

Det har heller ikke nødvendigvis vært til det beste for hans ettermæle at verden i fire tiår har vært beskaffet med en hær Elvis-imitatorer av, oftest, svært tvilsomt kaliber. Folk som gjennomgående har hatt en forkjærlighet for den versjonen av Elvis der den såkalte jump-suiten var sceneantrekket.

Dobbeltdisken inneholder også companion-albumet, «Back In Memphis» og singler som «Suspicious Minds», «Don't Cry Daddy» og «Kentucky Rain».

Innspillingene ble gjort under oppsyn av produsenten og låtskriveren Chips Moman i American Studios i Memphis i januar og februar 1969. Da var det nesten 15 år siden sist Elvis hadde spilt inn i hjembyen. Resultatet er blant det beste Elvis noensinne festet til tape.

Men nettopp fordi Elvis' levende karriere ikke strakk seg over mer enn to drøye tiår år, er det fristende å fantasere om hva som kunne ha skjedd om Elvis hadde overlevd 16. august.

Et tankeeksperiment: Springsteen og T Bone

Samtidig med at Elvis tok steget ut av historien, var det som skulle bli kjent som punkrevolusjonen under full utvikling i New York og London. En av nøkkelpersonene i den historien hadde til og med guts og ego nok til å kalle seg selv Elvis.

Elvis Costello het egentlig Declan McManus, det var hans driftige manager som hadde frekkheten til å finne på navnet Elvis Costello. Sentralt i punkens og new wavens musikalske dogme var å vende tilbake til rockens essens, dens nedstrippede kjerne. Ikke ulikt det Elvis Presley selv hadde gjort da han satte seg ned, ikledd svart skinndress, sammen med sine musikere, og spilte på gamlemåten. Under det som er kjent som «68 Comeback Special», vist på amerikansk TV i julen 1968.

Tenk om Elvis hadde våknet opp på rett side av elva etter natta på toalettet på Graceland. Tenk om «nær-døden»-opplevelsen hadde sjokkert ham nok til å reflektere over sitt liv og sin karriere. Rett og slett ta tak i sine problemer. Tenk om han hadde løftet på telefonen til sin manager, «Colonel» Tom Parker (som egentlig var den illegale, nederlandske innvandreren Andreas Cornelis van Kuijk!), og gitt ham ordre om kansellere alle håpløse Las Vegas-engasjement.

Deretter rensket ut det som var av servile «Ja, Elvis. Selvfølgelig, Elvis»-mennesker i hans store hoff.

Etter en lang pause, der målet hadde vært å få helsa tilbake på plass, hadde Elvis nok en gang løftet på telefonen og ringt Tom Petty og Bruce Springsteen og spurt dem om han kunne få låne deres respektive band, The Heartbreakers og The E Street Band. Om vi lar denne fantasien sette tidsperspektiver til side, kunne neste samtale ha gått til produsentene T Bone Burnett og Rick Rubin.

Sammen hadde Elvis og dette kreative kraftlaget kunne vist verden hvor det musikalske skapet skulle stå. Da kunne vi virkelig ha snakket om «Good Rockin' Tonight». Og alle andre netter.