ABCNYHETER

Espen A. Amundsen, musikkansvarlig ABC Nyheter:

Tiårets svenske? Foto: Pär Wickholm

Å kåre tiårets ti beste plater er ikke bare absurd, det er også en risikosport. For i det øyeblikket valgene er publisert kommer jeg garantert til å banne høyere enn fanden fordi det akkurat i det samme øyeblikket kommer til å rase et skred av album ned i bevisstheten som hadde fortjent bedre. Plater som har oppbevart seg i kott, under vaskemaskinen eller i haugen av CD-er som har forvillet seg bak bunker av bøker, blader og DVD-er. For ikke å snakke om alle platene jeg ikke visste jeg hadde lånt bort før en av kompisene mine ringer og skjeller meg ut mens han hører på min plate.

Når det er sagt; livet består av en uendelig kjede med hasardiøse valg som ganske enkelt må tas. Hvilket igjen innebærer at valgene man tar der og da ikke nødvendigvis oppleves som spesielt smarte knapt to timer senere.

Den siste uken har gått med til å lete, lytte, lete litt mer, ta valg, ombestemme seg, banne, ikke finne, banne enda mer, finne, bli skuffet, lete litt mer, bestemme seg, kjefte litt på ungene, og spise lunsj med familien uten å si et ord, for deretter å løpe ned i kjellerstua igjen og rive ned et skap eller to.

For to dager siden fant jeg etter mye om og men endelig The White Stripes' «White Blood Cells» fra 2001 i stua. Men jubelen som sto i taket falt ned med et plask da det viste seg at det sto Malin på den lille runde dingsen.

- Tenk om du hadde platene dine sortert alfabetisk, smalt det fra samboeren min i går etter at jeg hadde saumfart den samme hylla tre ganger på jakt etter en Cherry Ghost-skive som etter mye om og men var inne på lista i cirka 23 timer.

Ja, tenk om.

For to dager siden bestemte jeg meg for at Thåström har laget tiårets beste album. Noe som ikke kommer ikke til å forandre seg før saken er publisert. Men da tenker jeg hjernen min med lynets hastighet forvandles til en tikkende bombe som kommer til å plage meg i minst fem uker fremover.

Når jeg studerer de ti utkårede, slår det meg at fellesnevneren for de fleste av dem er kombinasjonen av sterke melodier og høyst oppegående tekster. Noe som føles godt i en tid der konkurransepregede fjernsynsprogrammer i alt for stor grad har fått være med på å sette dagsorden med tanke på hvilken og hva slags musikk som når ut til folket.

Ønsker du alternativer til kjendishysteriet og Idol-tøvet som i alt for stor grad har preget det siste tiåret, er lista under et glimrende alternativ for de av dere som tør å stole på en mann som, foruten å ta hasardiøse valg, er meget stolt over det faktum at han er totalt blottet for det enkelte programledere definerer som X-faktor.

Helt til slutt: Før vi trer inn i det nye tiåret synes jeg de som har vent seg til at alt er gratis på nettet bør tenke nøye gjennom hvilke samfunnsmessige konsekvenser dette vil få i fremtiden. Alt har nemlig sin pris, ingenting er gratis.

«Skebokvarnsv. 209» (2005)

Tiårets ti beste albumutgivelser ifølge Espen A. Amundsen er:

1. Thåström: «Skebokvarnsvägen 209» (2005)
2. Robert Forster: «The Evangelist» (2008)
3. Wilco: «Sky Blue Sky» (2007)
4. Jarvis Cocker: «Jarvis» (2006)
5. The Jayhawks: «Rainy Day Music» (2003)
6. Bob Dylan: «Modern Times» (2006)
7. Prefab Sprout: «Let's Change The World With Music» (2009)
8. Lambchop: «Nixon» (2001)
9. Håkan Hellström: «Ett kolikbarns bekännelser» (2005)
10. Nick Lowe: «At My Age» (2007)

Paul A. Nordal, journalist ABC Nyheter:

Tiårets engelskmann (i midten)? Foto: Kevin Westenberg

Å sette sammen en liste over tiårets aller beste plateutgivelser er jaggu meg ingen enkel jobb. Bare det å komme på alt man har hørt gjennom ti lange år er en nesten umulig oppgave for en som til enhver tid får med seg absurde mengder ny musikk.

Men når man først setter seg ned for å gjennomgå musikken det siste tiåret, dukker den ene favoritten etter den andre opp, bare for å bli satt i skyggen av den neste. Og sånn har det vært. Det å bli pålagt å kun plukke ut ti, virket i første omgang som en fullstendig uoppnåelig utfordring. Skulle jeg plukke én fra hvert år, eller samle opp de ti som jeg mener har utpekt seg som ti innertiere gjennom 2000-tallet til nå?

Etter mye om og men, og plassering og fjerning av titler, har jeg til syvende og sist endt opp med ti album som jeg mener har utpekt seg og som på forskjellig vis har definert 00-tallet sett under ett.

Andre titler som ikke fikk plass på listen, blant dem årets beste album; «XX» fra The XX, er henvist til en plassering under streken. Det samme gjelder banebrytende ting fra hiphop-dronningen Missy Elliot, britrapperen The Streets, indiehuene i Modest Mouse, for ikke å glemme to gamle 80-tallskjenninger som begge serverte oss gull også i dette tiåret; New Order (med «Get Ready» i 2001) og Echo And The Bunnymen (med «Siberia» i 2005).

En tredje gammel kjenning fra samme epoke, nemlig David Sylvian med fortid både fra det eksellente bandet Japan og en imponerende solokarrière, dukket nærmest helt anonymt opp sammen med sin bror Steve Jansen og tyskeren Burnt Friedman under navnet Nine Horses og serverte oss årets desidert beste album i 2005; «Snow Borne Sorrow». Etter en ny oppsummering, viser det seg, riktig nok etter litt om og men i hjernebarken, at denne platen fremdeles står som den aller, aller flotteste juvelen hele tiåret sett under ett. Det er ikke verst med tanke på de bragdene David Sylvian har servert oss tidligere - enten alene eller sammen med andre. Nevnes bør for øvrig også hedersgjestene som stilte opp på dette albumet. Blant dem Sylvians mangeårige makker, japanske Ryuichi Sakamoto, svenske Stina Nordenstam og vår egen stjernetrompetist Arve Henriksen.

De resterende ni på listen har på hver sin måte satt dype spor etter seg de også, men må alle finne seg i å stå i skyggen av David Sylvian og kompani.

Wilco har siden debuten i 1995 vist til en usedvanlig jevn karrière hele veien, inkludert årets utgivelse; «Wilco (The Album)». Men 2002-klassikeren «Yankee Hotel Foxtrot» står likevel i en særklasse i bandets katalog.

The White Stripes er et annen navn som er uunngåelig når det første tiåret i det nye millenniet skal oppsummeres. Låten «Seven Nation Army» fra 2003 står fjellstøtt som tiårets aller beste enkeltlåt og viser en gang for alle at «det enkle er ofte det beste» (for å sitere et dårlig slagord fra en dagligvarekjede), men det var med gruppens tredje langspiller «White Blood Cells» fra 2001, Jack og Meg White for første gang virkelig fikk vist seg frem for allmennheten.

Da har jeg konsentrert meg om «pallen», mens de øvrige syv på listen alle har satt dype spor etter seg for ettertiden og bidratt til å definere perioden 2000-2009 til en plass i de musikalske historiebøkene for all ettertid.

«Snow Borne Sorrow» (2005)

Tiårets ti beste albumutgivelser ifølge Paul A. Nordal er:

1. Nine Horses: «Snow Borne Sorrow» (2005)
2. Wilco: «Yankee Hotel Foxtrot» (2002)
3. The White Stripes: «White Blood Cells» (2001)
4. Interpol: «Turn On The Bright Lights» (2002)
5. At The Drive-In: «Relationship Of Command» (2000)
6. Arcade Fire: «Funeral» (2004)
7. Queens Of The Stone Age: «R» (2000)
8. Burial: «Untrue» (2007)
9. The Mars Volta: «De-Loused In The Comatorium» (2003)
10. Patti Smith: «Trampin'» (2004)

Tom Skjeklesæther, journalist/kommentator, ABC Nyheter:

Tiårets par? Foto: Universal Music Group (promo)

For ti år siden, ved inngangen til et nytt årtusen, var det de færreste av oss som tenkte på at platen, det foretrukne fysiske formatet som vi lyttet til musikk fra, skulle forsvinne. Siden den gang har salget av CD-er blitt halvert. Hvorvidt CD-en faktisk kommer til å fases helt ut, er fortsatt uklart. For mange har CD-en som kulturprodukt kommet til å symbolisere alt som er galt med musikkbransjen. Nesten slik at det er den lille femtommers metall/plastikkplaten som har skylden for at det lages «dårlig» musikk.

Det er ikke lett å forstå hvor dette hatet mot platebransjen/CD-en kommer fra, men ved inngangen til et nytt tiår kan man slå fast at denne akkumulerte negativiteten er å oppfatte som en politisk bevegelse som anser at platebransjen, slik vi har kjent den de siste femti årene, må ødelegges. Et tema, "en sak" som innimellom engasjerer, først og fremst unge mennesker, nesten på høyde med miljø og global oppvarming.

Tiden er overmoden for at det forskes seriøst på dette fenomenet.

Det som bidrar til at denne utviklingen fortjener gjennomarbeidet analyse, er at parallelt med at vi har fått foreteelser som Pirate Bay og det svenske politiske partiet Piratpartiet (som tror på og jobber for opphevelse av opphavsretten), har 00-tallet vært preget av en tsunami av talentkonkurranser. Med Idol som toppen av bølgen, har hundretusener av deltakere køet opp med målet å komme seg innenfor i musikkbransjen.

Det kan med andre ord se ut som om disse diametrale engasjementene, død over platebransjen og la meg bli popstjerne, kan oppfattes som et massivt utslag av diagnosen «splittet personlighet».

Om nay-sayerne skulle få rett, kan dette altså være det siste tiåret der vi kjøper og lytter til album, en samling musikk fra en eller flere artister.

Så hvordan arter dette første decenniet i nedtellingen til år tre tusen seg, sett i bakspeilet?

For seriøst musikkinteresserte er det ingen grunn til å mene at tiåret 2000-2009 har vært noe dårlig periode. På tross av at platebransjen i økende grad har hatt øksa hengende over seg, har de gode platene innfunnet seg.

I kjølvannet av den monumentale renessansen som Johnny Cash opplevde sammen med rock/rap-produsenten Rick Rubin, har det siste tiåret brakt oss en rekke musikalske gjenoppstandelser. To av dem er å finne på min liste, soullegenden Solomon Burkes «Don't Give Up On Me», og countryelegantieren Porter Wagoners svanesang, «Wagonmaster». Burke og Wagoner fikk hjelp av yngre fans og kolleger; henholdsvis Joe Henry og Marty Stuart til å realisere plater som begge står som påler i deres svært omfattende kataloger. Soul og country, kall det gjerne countrysoul. Begge deler musikk fra hjertet.

Til ergrelse for mange tungrockfans har tidligere Led Zeppelin-sanger, Robert Plant, benyttet tiåret til å slå fast at han mer enn noe annet er en elsker av folkemusikk. Både på egne soloplater og på den overmåte vellykkede duettplaten med bluegrass-sangerinnen Alison Krauss, «Raising Sand», avslører Plant sin dype interesse og intuitive forståelse for den brede Americana-musikkarven.

Bob Dylan har lagt bak seg et tiår der han ved siden av å lage tunge bluesplater, toppet av storselgeren fra 2006, «Modern Times», har latt oss bli kjent med kunstneren Dylan på uventet inngående vis. Det har skjedd via flere vellykkede grep, det første bindet i selvbiografien «Chronicles Vol.1», Martin Scorseses lange dokumentarfilm, «No Direction Home» og, mest overraskende, Dylan som radio discjockey på «Theme Time Radio Hour».

At han rundet av året med juleplate var helt i tråd med mannens nå institusjonaliserte uberegnelighet. Hva kan vi vente oss av en Dylan som også fant tida moden til å bidra til TV-reklame for sexy-undertøy-firmaet Victorias's Secret?

Ry Cooder har, etter egenhendig og med stort hell ha satt søkelyset på Cubas fantastiske musikkarv, brukt tiåret til å lage tre konseptalbum det virkelig står respekt av; «My Name Is Buddy» (2007), om eventyrene til en fagforeningskatt, «I, Flathead» (2008), om bil- og countrymiljøet i California på 60-tallet, inkludert en egenskrevet novelle, og den massive «Chávez Ravine» (2005), som setter søkelyset på raseringen av en meksikansk enklave i Cooders hjemby, Los Angeles.

En vesentlig forandring i hvordan media forholder seg til musikk ble ytterligere sementert i dette årtiet. Det er vesentlig hippere å være ny, ung og tilnærmet uoppdaget, enn å komme med sin åttende plate. Unge journalister synes at artister er passé allerede når de slipper sin andre plate. Konsekvensene er todelte, vi teppebombes med nye navn og vi får sjelden høre den femte plata, den som i gamle dager var den der artisten fant sitt ultimate uttrykk.

Nykommer Ray LaMontagnes stemme og sanger traff meg med full kraft med albumet «Trouble» i 2004. Heldigvis har den amerikanske sangeren og låtskriveren lykkes slik at han har levert ytterligere to flotte plater deretter.

Høyt oppe på tiårets liste over «Det aller gledeligste» troner det kreative comebacket til Jay Farrar og hans band, Son Volt. Med årets «American Central Dust» innfrir Son Volt løftet fra debuten «Trace» (1995). Egenartet country/folk-rock, der den mest markante americana-stemmen på denne siden Neil Young finner seg til rette med gjennomgående flotte sanger og, viktig, steelgitarer i alle valører.

I likhet med Jay Farrar har australske Nick Cave en karriere som strekker seg tilbake til 80-tallet. Sammen med sitt skrekkinngytende band, presist kalt The Bad Seeds, har Cave klatret til topps i avdelingene for «det dystre», «det barokke» og det «brutale». Enhver ny Cave-plate er en begivenhet på høyde med en Dylan og en Cohen. Som sanger og scenepersonlighet har Cave utvilsomt vært stilskapende.

Et av bandene som uomtvistelig satte pris på Nick Cave And The Bad Seeds var norske Madrugada (for ordens skyld, undertegnede var involvert med Madrugada tidlig i bandets karriere). Madrugadas «The Deep End» ble spilt inn i Los Angeles i samarbeid med produsenten George Drakoulias og inneholder etter mitt syn bandet på det aller ypperste.

Sjangeren «Pop goes Classic» er bestrødd med oppsiktsvekkende mange avsporinger og oppblåste pinligheter. I den lille bunken med vellykkede overføringer av pop og rockmusikk til symfonisk musikk ligger «Riders On The Storm/The Doors Concerto» høyt oppe. Det skyldes etter all sannsynlighet mest arrangør Jaz Coleman, kjent fra sitt postpunkband, Killing Joke.

Coleman har de gjenlevende Doors-musikerne, fiolinisten Nigel Kennedy og Praha symfoniske orkester på sin side. Resultatet er storslagen musikk som i 2000 var en uhyggelig presis ouverture til dette dramatiske tiåret.

«Raising Sand» (2007)

Tiårets ti beste albumutgivelser ifølge Tom Skjeklesæther er:

1. Robert Plant & Alison Krauss: «Raising Sand» (2007)
2. Son Volt: «American Central Dust» (2009)
3. Bob Dylan: «Modern Times» (2006)
4. Ray LaMontagne: «Trouble» (2004)
5. Nick Cave And The Bad Seeds: «No More Shall We Part» (2001)
6. Ry Cooder: «Chavez Ravine» (2005)
7. Porter Wagoner: «Wagonmaster» (2007)
8. Kennedy/ Coleman/ Prague Symphony Orchestra: «Riders On The Storm/The Doors Concerto» (2000)
9. Madrugada: «The Deep End» (2005)
10. Solomon Burke: «Don't Give Up On Me» (2002)

Sjekk også hvilke plater vi mente var årets beste utgivelser 2009:
Her er de beste fra 2009