ABCNYHETER

Løsningen som ble valgt bort var den som ville dreid seg om et høyt kunstnerisk nivå, koblet med optimal relevans til den aktuelle vinneren. Den retningen ville ha krevd betydelig musikalsk kompetanse hos arrangørene for å bli vellykket. Gevinsten ville ha vært en Nobel-konsert som på sikt hadde matchet prisens prestisje.

Håpløs merkevarebygging

I stedet valgte man en retning der ambisjonen til enhver tid er å tiltrekke seg størst mulig celebriteter. Både som verter og som artister. Argumentet er at det er dét som skal til for å få solgt TV-showet til flest mulig land. Altså merkevarebygging bygd på markedsprinsipper som benyttes for å selge hårsjampo og forbrukerelektronikk. Gjenta produktnavnet mange nok ganger og skrittene våre styres til den riktige hylla i supermarkedet.

Det høyst betimelige spørsmålet i denne sammenhengen er om Nobels Fredspris har noe å selge som krever en slik merkevarebygging?

Resultatet er blitt en konsert som konstant vurderes etter de «største» artistenes kommersielle status. I år landet man med et knippe artister som vekselvis er blitt beskyldt for å være diametralt motsatte i forhold til fredsprisens idé (countrytøffingen Toby Keith) eller helt utrangerte som popstjerner (Westlife, Natasha Beddingfield, Wyclef Jean). Derfor tok Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer på lederplass i går til orde for å skrinlegge hele greia. Etter hans syn mislykkes nobelkonserten i konkurransen selv med NRKs egne faste fredagshow, «Nytt på Nytt» og «Skavlan».

Sistnevnte talkshow kunne jo skilte med både konsertvertene Will Smith & Jada Pinkett Smith, kongen av egotripping - den middels talentfulle Robbie Williams og Obamas «Artist of Choice», jazzbassisten Esperanza Spalding.

Må vise vilje til forandring

Dermed er vi alle, Mode Steinkjer, alle andre mediers kjendis-kikkere og det oppmøtevillige publikum fanget av nobelkonsertens triste premisser, Be Famous or be Gone.

Hadde den andre retningen blitt valgt, kunne gårsdagens nobelkonsert vært av et kaliber som selv amerikanerne hadde hatt forståelse for at Obama hadde valgt å få med seg.

Da hadde ikke konsertprodusentene i Dinamo Story trengt å gjøre annet enn å ta seg en tur på Nobelinstituttets eget Fredssenter for å ta den pågående utstillingen «Fra King til Obama» nærmere i øyesyn. Der ville de ha oppdaget hvor sentral musikken var i borgerettskampen som både gjorde at Martin Luther King jr. fikk Fredsprisen i 1964, og Obama fikk den i år.

De kunne ha lyttet på musikken som er en del av utstillingen, og de kunne deretter ha invitert f. eks. sangerinnen Mavis Staples som representant for The Staple Singers (borgerrettskampens egne «popstjerner» og personlige favoritter av King), og Pete Seeger som standhaftig, hvit supporter av bevegelsen fra langt tilbake i historien. Seegers popularisering av «We Shall Overcome», bygget på sangene «I´ll Overcome Someday» og «No More Auction Block For Me», ble borgerrettsbevegelsens fremste musikalske kjennetegn.

Hadde Mavis Staples og Pete Seeger stått på scena under årets Nobel-konsert er det langt fra utenkelig at både Bob Dylan og Bruce Springsteen også hadde vurdert å stille.

Men det er vel for mye å Håpe på at vilje til Forandring kan oppstå i Det Norske Nobelinstituttet.