ABCNYHETER

Et pussig valg

Med sangen «Courtesy Of The Red, White & Blue (The Angry American)» satte Toby Keith utvilsomt ord på det svært mange amerikanere følte rett i kjølvannet av 9/11. Men Barack Obama var neppe en av dem som umiddelbart lastet sangen inn på sin iPod.

Noen år senere havnet Keith i trøbbel med Texas-gruppa Dixie Chicks, da deres sangerinne, Natalie Maines, uttalte fra en London-scene at de skammet seg over at president Bush var fra Texas.

Dixie Chicks ble blant annet utsatt for en illsint boikott av flere countryradiostasjoner, noe som Keith ikke la spesielt skjul på at han syntes var på sin plass.

I intervjuet sa jeg altså at Keith var et, mildt sagt, pussig valg, og at han på ingen måte var noen fredsdue, men at graden av kontrovers ville være knyttet til hvem som faktisk fikk Fredsprisen.

På det tidspunket slo det meg ikke at president Barack Obama kunne bli årets prisvinner.

I have a deam

Når så har skjedd vil jeg understreke at jeg mener at Barack Obama er et ypperlig valg.

En rekke av de norske kritiske stemmene som synes at valget av Obama er feil, viser til at han ikke har sittet lenge nok i det Ovale rom og at han så langt ikke har oppnådd nok.

Alle disse naysayer´ne synes å glemme at Obama, bare ved å bli valgt, har oppfylt drømmen til den forrige afroamerikanske fredsprisvinneren, Martin Luther King, som mottok prisen i 1964.

Obamas virkeliggjøring av Kings I have a Dream, har sannsynligvis hatt mer å si for selvtilliten i den tredje verden, spesielt i Afrika, enn mange tiår med norsk u-hjelp. Det i seg er, i et større perspektiv, fredsskaping på høyt nivå.

De som hevder at Obama i sin presidentgjerning heller ikke er en fredskaper i frontlinjene, bør reflektere over hva som skjedde med nettopp Martin Luther King og Obamas store forbilde, Abraham Lincoln.

Konservativ demokrat

Det på tross av at Toby Keith er en erklært demokrat. Han understreket partitilhørigheten sin på følgende måte: «Jeg er en konservativ demokrat». Skillelinjene mellom republikanere og demokrater lar seg ikke oversette til vår egen definisjon av høyre og venstre.

I norske medier i forrige uke ble det feilaktig hevdet at Keith hadde beveget seg fra republikaner til demokrat under fjorårets valgkamp.

I boka «Rednecks & Bluenecks/The Politics of Country Music» av Chris Hillman (The New Press, 2005) sier Toby Keith: «I dig being the flag-waving redneck»; «jeg digger å være den flaggveivende harryen». I den samme boka slår Keith fast at han støtter «krigen mot terrorisme».

Det åpner seg altså for noen interessante samtaler mellom Keith og Obama i Oslo 11. desember.

Internasjonale celebriteter og popstjerner

Det er liten tvil om at oppmerksomheten rundt selve utdelingen og følgelig også Nobelkonserten kommer til å nå nye høyder ved at Obama er Fredsprisvinner.

Det vil resultere i at alle aspekter ved Nobelprisen denne gangen vil bli gjenstand for kommentarer og kritiske blikk. Ikke minst fra amerikansk presse.

Da er det trist at Fredspriskonserten er bygget på den uttalte visjonen om at showet først og fremst skal inneholde mest mulig internasjonale celebriteter og popstjerner.
I forbindelse med utdelingen av prisen til Al Gore for to år siden skrev jeg følgende i en kommentar her på ABC Nyheter:

«Det må være lov å tenke tanken at Norge som nasjon har en utsøkt mulighet til å vise klasse, innsikt og teft også når det kommer til Nobels Fredspriskonsert.»

Jeg har vanskelig for å tro at det ved utdelingen av årets pris hadde vært vanskelig å slå sammen både slik teft og higen etter nettopp celebriteter. Bruce Springsteen og Bob Dylan hadde sikkert tatt en henvendelse fra arrangørene alvorlig i år.

I en kommentar til saken i Dagsavisen i forrige uke, uttalte historiker og USA-kjenner Hallvard Notaker følgende, «Det er missforståelse at Nobelkonserten er et seminar. I virkeligheten fungerer den som en merkevarebygging av Nobelprisen overfor grupper som ikke leser hele New York Times.»

Hvor villfarelsen om at Nobelprisen trenger merkevarebygging kommer fra, skal jeg ikke begi meg inn på å gjette på. Men at det skulle være skadelig for Nobelprisens internasjonale aksept at noenlunde vettuge mennesker som ser konserten ikke sitter og lurer på hva artistene gjør på scenen sammen med fredsprisvinneren, er sprøyt.