borger

Tør du, Fredrik?

Tør du spille bra musikk, Fredrik?

De må ha klippet det fra samme pressemelding.

I TV/ radio-tablåene til både VG, Aftenposten og Dagbladet står det å lese om kveldens lenge trompeterte debut på NRK/SVTs talkshow, «Skavlan»; Skandinavias største talkshow er tilbake. Fredrik Skavlan møter norske, svenske og internasjonale gjester. Et program med uhøytidelig stemning, samtalen i fokus og «den beste musikken”.

Den beste musikken?

Vi føler oss ganske sikre på at Fredrik Skavlan lykkes med å skape uhøytidelig, ja ganske sikkert løssluppen og godt svorsk stemning i sitt svenske TV-studio, den første halvparten av «Skavlan»-sendingene går fra Stockholm, og vi tiltror ham sågar evnen til fokusert samtale også, om ikke temaene blir for mange og for springende.

Men så var det dette med den beste musikken!?

I motsetning til sine amerikanske forbilder har norske talkshow en tradisjon for å definere «den beste musikken», som «den til enhver tid mest kjente musikken».

Derfor er det ingen bombe at Skavlan i sitt første norsk-svenske program har invitert Melodi Grand Prix-vinner Alexander Rybak. Felespilleren betraktes jo av NRK som firmaets egen popstjerne. En slags permanent smilende, for ikke si glisende, goodwill-ambassadør, for norsk fortreffelighet. Rybak vant konkurransen som svenske TV-seere har et, om mulig, enda voldsommere oppheng på enn nordmenn. Derfor er han safe bet når fjorårets beste programleder på svensk TV endelig er tilbake i ruta, i folkhemmet synkront med i norske hus og hytte.

Gjør som som Letterman og O'Brien

Men i kommersialismens hjemland er det annerledes. Ikke slik at ikke idolvinnere og 15-minutters berømthetene har rikelig med tumleplass på amerikansk TV. Men Skavlans forbilder, David Letterman (62) og Conan O'Brien (46), sistnevnte gikk fra «Late Night with Conan O'Brien» til å overta Jay Lenos «Tonight Show» tidligere i sommer, har en ganske annen policy for sine artistvalg.

Spesielt David Letterman er overlegen, det som slipper til hos ham, er per definisjon best.

Det er Lettermans egen smak som råder. Take it or leave it. Derfor var Warren Zevon en av artistene som hyppigst opptrådde på «The Late Show with David Letterman».

Zevon hoppet til og med inn som pianist i Lettermans TV-band fra tid til annen og Letterman var med og sang på Zevons singel «Hit Somebody! (The Hockey Song)».

Da Zevon i 2002 ble diagnostisert med ikke-kurerbar kreft, viet Letterman et helt show til bare Warren Zevon. Der sa den dødsyke sangeren og låtskriveren følgende: «Letterman is the best friend my music ever had». Til slutt ba Letterman om å få høre sin Zevon-favoritt, «Roland The Headless Thompson Gunner», skrevet på 70-tallet om en norsk leiesoldat i Kongo(!), som får blåst av seg hodet.

Bringe fram nytt talent

Etter at Warren Zevon gikk bort, har Letterman overført sin patronage til Norges-kjente Tom Russell, som om kort tid skal gi til beste sanger fra sitt nye, kritikerroste album, «Blood And Candle Smoke» på «The Late Show».

Verken Zevon eller Russell er allemannseie i USA, men begge har bak seg en sangskatt som ordentlig musikkinteresserte forstår er enestående.

Ved siden av undervurderte størrelser av dette kaliberet har Letterman og O'Brien vært flinke til å finne frem nye artister som har noe eget å komme med. På den måten gjør de, i tilegg til gang på gang å overraske publikummet sitt, også en uvurderlig jobb for å bringe frem nytt talent.

Kan vi håpe på at den autoriteten som kommer med den enestående posisjonen som Fredrik Skavlan nå har, både i Norge og Sverige, gir ham lyst til å vise at han også har god musikksmak. At han ikke bare gir oss det han vet vi vil ha.

Lesernes kommentarer

GUDBARBEREMEGVEL!

Dette var ord fra en trolig selvutnevnt kunstaristokrat. En som med hodet hevet kan mene at han har så mye bedre smak enn andre. Smaker litt av "Keiserens nye klær!".

GUDBARBEREMEGVEL!

Og hvis smak er det som skal gjelde, Jarle Greva? Din? Tom Skjeklesæther har faktisk like mye rett til å hevde sin smak som alle oss andre.
Festival-gründer, plateprodusent, skribent, fagmann og musikkanmelder par excellence setter ham også en smule aparte fra oss andre dødelige.
Kunstaristokrat? Ja! Selvutnevnt? Nei. Veien fra Enningdalen til Marienlyst har vist oss det i fullt monn.

Du milde!

Har du noe spesielt forhold til denne personen som du forsvarer så intenst! Han kan kritisere, men ingen må kritisere ham? Er det slik det fungerer. Noe mer enn oss vanlige dødlige? Tror ikke det for han kommer nok til å daue en dag han også. Jeg satte spørsmålstegn ved hans rett til å hevde at hans smak er bedre enn andres i et offentlig media som han tydeligvis er skribent i. Men uansett, sorry om du følte deg truffet på hans vegne.

Milde meg og..!

Føler meg på ingen måte truffet, men kjenner til hva han har gjort gjennom flere år, siden "Down on The Farm" startet "i forrige århundre".
Hvis det er noe jeg skal forsvare, er det hans rett til å ha en mening, om hvilket som helst tema, uten at han (eller noen andre...) skal kritiseres for å ha en mening.
Dessuten skriver han i kommentars form, som frigjør ham fra en del enkle journalistiske selvfølgeligheter. Det er selve kommentarens innhold. End of Topic? God helg!

Milde etc.

Poenget til Skjeklesæther er verdt å merke seg; musikk har en lei tendens til å bli en kuriøs attpåklatt i profilerte NRK-programmer, og da ofte noe som Marienlyst mener er i vinden akkurat da. Smaksløkene som står for utvelgelsen er dessverre ikke alltid dagsferske og potente, og dermed lukter det ofte deretter.

Dessverre føler jeg at Hr Skjeklesæthers kronikk går i den fellen å trekke frem noen av forfatterens egne favoritter, og dermed mister noe av sin slagkraft. Letterman og Leno og dess like har i årevis, og i rikt monn vist et imponerende utvalg artister innen utallige sjangre man ikke skulle tro var passende i beste sendetid.

På norske talkshow kan man gjette seg til musikken, (Åh jøss, har D'Sound laget et coveralbum med 80-talls islandsk westcoast liksomfunk sier du?, mon tro om det kommer på tv!) hos forbildene lar man seg inspirere av dem. Enkelte Letterman-show husker jeg fordi jeg oppdaget ny og spennende musikk.

Musikken på Skavlan blir aldri nok aldri av det kaliberet.

Så var jo spørsmålet:

Hvem bryr seg i det hele tatt om musikken som avslutter Skavlands i all hovedak prate-program en sen fredag kveld?

Hele kommentaren til

Hele kommentaren til Skjeklesæther faller jo i fisk om det er akkurat Alexander Ryback sin musikk Skavlan liker... Da gjør jo Skavlan akkurat som heltene Letterman og O'Brien.

Døve ører.....

Er det ingen andre som synes artistene bør kunne engelsk for å bli betegnet som en god artist når en skal synge på dette språket?