ABCNYHETER

OSLO (ABC Nyheter): R.I.P. Jim Dickinson 15/11-1941 - 15/8-2009

«The North Mississippi All Stars har mistet en far, Bob Dylan har mistet en bror, rock and roll har mistet en av sine store kulthelter, og Memphis har mistet et musikalsk ikon med Jim Dickinson». Slik uttrykte Bob Mehr seg i The Memphis Commercial Appeal da nyheten om Jim Dickinsons bortgang ble kjent.

Det skjedde 15. august, samme uke som den elektriske gitarpioneren Les Paul og R'n'B-storheten Willy de Ville døde. Jim Dickinson døde av komplikasjoner etter en bypass-hjerte-operasjon i juni på et sykehus i Memphis, Tennessee.

Ble aldri rik

Jim Dickinson ble aldri rik av musikken. Først sent i livet satset han på soloplater, og han forble en kultmusiker. Først og fremst var det musikerne som kjente til ham. Det var Dickinson som spilte de vakre pianoakkordene da Rolling Stones spilte inn «Wild Horses» til «Sticky Fingers» i Muscle Shoals Studio i 1969. Bob Dylan kalte ham «sin bror» på grunn av det pianospillet han leverte som sessionmusiker på Dylans comeback-plate «Time Out Of Mind» i 1997.

«Dixie Fried» (1972)

Alle ville ha ham som produsent og studiopianist. Han utga riktig nok selv en kultplate på Atlantic Records allerede i 1972, det nærmest visjonære soloalbumet «Dixie Fried», en fortettet sørstatsmusikalsk låtsamling av gospel, morderballader, R'n'B, rockabilly, blues og Dylan, som han selv sammenfattet i begrepet World Boogie. Og som fikk betraktelig mer oppmerksomhet da den ble nyutgitt 30 år etter. Albumet har vært karakterisert som den platen Dylan aldri fikk laget.

Men like etter Dixie Fried ble Jim Dickinson far, og både egen artistkarriere og turnevirksomhet kom i annen rekke. Da sønnene Luther og Cody Dickinson var voksne, begynte han å samarbeide med dem på sine egne soloplater og produsere deres suksessband The North Mississippi All Stars. «Jungle Jim And The Voodoo Tiger (Memphis International 2006)» er et av albumene hvor de backer ham. Her finnes alt som Memphis kan inneholde av verbal galskap iblandet country, pop, rock'n'roll, soul, jazz og blues.

Mr. Memphis

Jim Dickinson var inkarnasjonen av Memphis-musikk. Han ble født i Little Rock, Arkansas og kom til Memphis i 1949. I oppveksten ble han fascinert av all musikken og praten han hørte på radio i denne gullalderen for diskjockeyer som Dewey Phillips og Rufus Thomas.

Moren var streng pianolærerinne, men snart var bluespianistene han lærte av. Han dannet sitt første rock'n'roll-band på White Station High School i Memphis. Han gikk i lære hos Sam Phillips i Sun studio, der han i 1966 skrev seg inn i historien som den dundrende pianisten med den vrælende sandpapirstemmen på den siste hitlåten som ble utgitt på Sun: «Cadillac Man» med garasjerockerne The Jesters.

Han jobbet med Chips Moman i hitmaskinen American Studio, i Sam Kesslers Sound of Memphis Studio, han var studiomusiker på Stax og deltok i oppbyggingen av Ardent Studio. Sammen med noen av musikerne fra Jesters og musikerne fra Sound of Memphis dannet han sessiongruppa The Dixie Flyers, som i en kort og vill periode ble husbandet i Atlantic Records' Criteria Studio i Miami og ble med ham på «Dixie Fried»-albumet. Noen av medlemmene fulgte Jim Dickinson inn i det eventyrlige Memphis-bandet Mudboy & The Neutrons, som over lang tid spilte inn noen hardbarkede ZZ Top-beslektede R'n'B-album som for lengst er blitt samleobjekter.

Startet festival

På slutten av 60-tallet var han med på å starte Memphis Country Blues Festival som ble en årviss foreteelse i Overton Park. Her fikk han gamle og glemte bluesstjerner fra 1920- og 30-tallet som Sleepy John Estes, Furry Lewis, Robert Wilkins og Mississippi Joe Callicott på scenen i igjen. Mens Grateful Dead, Cream og Rolling Stones spilte låtene deres, levde opphavsmennene for det meste fra hånd til munn som vaktmestere eller gatefeiere på Beale Street eller i et skur på landet sør for Memphis.

Sleepy John Estes oppleve i det minste å komme i studio sammen med Ry Cooder da Jim Dickinson produserte sistnevntes «Boomer's Story» i 1972, et av mange Cooder-album han satte sitt stempel på, som låtskriver, pianist og produsent.

I 1974 innledet Dickinson en ny epoke i sin karriere som produsent. Han satt bak spakene for «Third/Sister Lovers» med den legendariske Memphis-rockeren Alex Chiltons (fra Box Tops) Beatles-inspirerte powerpopgruppe Big Star. Dette albumet ble ingen suksess da det kom ut, men gjorde Dickinson til en av de mest troverdige og etterspurte produsentene punkere, alternativrockere og undergrunn på 1970- og 80-tallet. Han samarbeidet på nytt med Alex Chilton som pianist på soloalbumet «Like Flies On Sherbert» (1980), som i dag låter helt riktig skranglerock, men som floppet den gangen. Jason And The Scorchers, Gren On Reed og True Believers ble alle produsert av Dickinson på 80-tallet, og i 1986 kom Paul Westerbergs Minneapolis-band The Replacements til Memphis for å bli produsert av Dickinson. Deres album «Pleased To Meet Me» inneholder sangen «Alex Chilton» som var en hyllest til både Memphis, Chilton og Dickinson.

Strømmet til Memphis

Primal Scream, Mudhoney og Rocket From The Crypt fulgte strømmen til Memphis. Samtidig fortsatte Dickinson å produsere R'n'B og soul. Dickinson fikk fraktet Toots Hibbert fra Toots And The Maytals til Ardent Studio og koblet Sly og Robbie sammen med supermusikerne fra Willie Mitchells Royal Studio. Resultatet ble den femstjerners «Toots In Memphis» (1988), der reggaemusikkens mest soulpåvirkede vokalist gjør låter fra sangboka til Otis Redding, Al Green og andre Memphis-ikoner.

Som produsent var Jim Dickinson et bindeledd mellom gammelt og nytt, tradisjon og nyskaping, mellom eldre og ynge musikere. I så måte var Jim Dickinson for Memphis-musikken det Doug Sahm var for Texas-musikken og Dr. John er for New Orleans. Han var byens musikalske ambassadør, samtidig strakte horisonten hans seg til å omfatte alle sørstatsmusikk.

Suksessen til sønnene i North Mississippi All Stars og den voksende populariteten til såkalt Hill Country Blues de senere årene, er bare en del av den samlede effekten til alle prosjektene han hadde fingrene i. Et synlig bevis på hans betydning var tildelingen av Lifetime Achievement Award for Engineering and Production fra Americana Music Association i Ryman Auditorium i Nashville i 2007.

En telefon til Dickinson

Den litt eldre utgaven av legenden. Foto: Border Music (promo)

Etter at han på 2000-tallet begynte å gi ut den ene fascinerende soloplaten etter den andre begynte jeg å planlegge å oppsøke ham for et intervju i hans berømte studio The Zebra Ranch, i Coldwater, Tate County, Mississippi i det bølgende, skogkledde åslandskapet sørvest for Memphis, Tennesee. Hit kom alle de ulike artistene han produserte. Og her var også hovedkvarteret til sønnene i The North Mississippi All Stars, som var bandet John Hiatt i 2005 brukte på det kritikerroste albumet «Master Of Disaster», med Jim Dickinson som produsent.

Jeg sendte Dickinson en mail i slutten av april og forklarte at jeg skulle til Mississippi og Memphis i juni. Jeg hadde i lengre tid ønsket å skrive en artikkel om ham og musikkulturen han vokste opp i, og nevnte selvfølgelig at jeg først la merke til navnet hans på krediteringene på Rolling Stones' «Sticky Fingers». Det var jo han som spilte piano på «Wild Horses».

Jeg fikk også med at da jeg hørte «Boomer's Story» første gang ble jeg hektet på instrumentalversjonen han og Cooder gjorde av soul-eposet «Dark End Of The Street».

Mailen ble besvart 5. mai:
«Høres ut som du har gjort hjemmeleksa di. Jeg vil mer enn gjerne gjøre intervju. Vi kan avtale nærmere tidspunkt når tiden nærmer seg. Hold kontakten. Jim Dickinson».

Jeg ringte ham en uke etter. Han husket mailen, men kunne ikke si noe bestemt om dato for å møtes. Men han ville gjerne snakke med meg, og høre hva jeg var opptatt av. Men vi behøvde ikke avtale spørsmål på forhånd. Jeg sa at jeg hadde hørt mye på spoken word-platen «Fishing With Charlie And Other Selected Readings», og ikke minst fjorårets «Spectrum Meets Captain Memphis», der de engelske dronerockerne fra Spaceman 3 møter Dickinson og de gamle musikerne fra Mudboy & The Neutrons.

Russisk rulett

Jeg spurte ham om «The Lonesome Death Of Johnny Ace» og han svarer at denne historien om hvordan den største svarte R'n'B-sangeren i 1954 skjøt seg selv i russisk rulett er et stort drama. Jeg sa at jeg svært ville høre ham fortelle ham om det som skulle bli hans siste plate, «Dinosaurs Run In Circles», et album med en typisk selvironisk tittel og hvor han synger frekke, komiske R'n'B- og jump-standarder, noveltylåter og sentimentale, melankolske croonere fra 1940- og 50-tallet, uten annet komp enn trommer og kontrabass og et fantastisk klangrikt piano. Louis Jordan, Lucky Millinder, Nat King Cole, Ray Charles.

«Kom til meg så skal vi prate om det! Likte du «Who Threw The Whiskey In The Well»? Jeg vokste opp med disse». «Jeg kjente Doug Sahm, han spilte også inn en av de låtene du har med, «The Gypsy», en litt sånn Bobby Darin-aktig sak», sa jeg. «Jeg vet at du produserte bandet han var med i, Texas Tornados, med Flaco Jimenez, Auguie Meyers og Freddy Fender. De spilte en gang i Oslo», sa jeg.

«Jeg har også vært i Oslo», svarte Dickinson. «Sammen med Ry Cooder til Oslo tidlig på 80-tallet, jeg spilte piano. Jim Keltner spilte trommer. Jeg reiste mye på turné med Cooder».

Kort vei

For Dickinson var det aldri langt fra Memphis til Texas. Hvilken låt var det ikke han gjorde sammen med Cooder og John Hiatt: «Across The Border Line», gjort for soundtrackalbumet «Paris, Texas» senere på 1980-tallet. En usigelig vakker og sørgmodig texmex-ballade. «... Og så var du i studio med The Cramps?», måtte jeg tilføye. «Å, ja!».

«Det var litt av et band, jeg spilte inn en gammel Sonny Burgess-rockabilly fra Sun Records. De backet og jeg sang og spilte piano, «Red Headed Woman». Sangeren deres, Lux Interior, han er borte han også nå. Doug Sahm er borte. Ser deg i Mississippi».

Jeg fikk aldri møte Jim Dickinson. 28. mai kom mailen fra kona Mary Lindsay Dickinson:

«Øyvind, Jim har problemer med helsen nå. Ring når du er i Mississippi, og vi skal se hva vi kan gjøre». 9. juni er jeg i Leland, Mississippi, to timer unna The Zebra Ranch. Jeg ringer nummeret hans. Sønnen Luther Dickinson tar telefonen. «Jim har blitt operert for trippel bypass-operasjon. Han er på rekonvalesens og han er svak. Vi vet ikke om han kommer seg. Vi i familien er hos ham hver dag».

Verdensboogien kommer

En uke før han døde, 15. august, ble det holdt en veldedighetskonsert på taket av Peabody Hotel i Memphis for å dekke utgiftene til den medisinske behandlingen. The North Mississippi All Stars spilte, John Hiatt spilte, og en av hans siste oppdagelser, den unge Memphis-sangerinnen Amy LaVere. Han var lykkelig da han fikk høre opptaket.

Dickinson ville ikke at det skulle være noen stor minnehøytidelighet når han var død. Han ville at asken skulle spres utover eiendommen på The Zebra Ranch. Og dette var hans siste budskap, som kan lese på hjemmesiden til Zebra Ranch:

«Jeg har med glede gitt mitt liv til Memphis-musikken og den har gitt meg tilbake i hundrefold. Det har vært min lykke å bli kjent med store personligheter og høre musikken fra sfærene. Må vi alle møtes der stien slutter. Må Gud velsigne og bevare dere, verdensboogien kommer. James Luther Dickinson».

Han valgte selv gravskriften «Jeg er bare død, men jeg er ikke borte».

«Wild Horses»

I et intervju i 2008 krediterte Dickinson ydmykt Rolling Stones for å ha gitt karrieren hans det nødvendige puffet for å bli en bakmann i rocken. Han var til stede i Muscle Shoals Studio, Alabama da Stones brukte fasilitetene til å spille inn «Sticky Fingers», det mest swampy og sørstatsfunky i hele Stones-katalogen. Ved et tilfelle fikk Dickinson sin del av æren for denne magien fordi pianokrakken sto til disposisjon på «Wild Horses».

«Sticky Fingers» (1971), en av bandets store klassikere.

Dickinson jobbet vanligvis som pianist i The Dixie Flyers i Criteria Studio i Miami. Denne dagen i begynnelsen av desember 1969 hang han rundt i Muscle Shoals Studio sammen med Atlantic-sjefen Jerry Wexler. Stones var jo også et band på Atlantic i USA, og Wexler ville vel være til stede under deres første plateinnspilling for dem. Men da «Wild Horses» skulle spilles inn, begynte Rolling Stones' faste pianist Ian Stewart å pakke sammen for dagen. Dette var ikke en låt for ham. Han var en boogie woogie-mann som nektet å spille noe annet enn dur-akkorder. Mick Jagger kom bort til Dickinson og sa at de trengte en pianist. «- Få tak i Barry Beckett», sa Jerry Wexler. «- Jerry, jeg tror ikke det er det han mener», svarte Dickinson.

Så det ble Dickinsin som satte seg ned ved tangentene og åpnet «Wild Horses» i H-moll, og bidro til at en av de helt store Stones-balladene og noen av de mest magiske minuttene på «Sticky Fingers» ble festet til tape for ettertiden.

Livet er kort

Livet er kort, kunsten er evig, pleide Dickinson å si. En plateprodusent skulle være en usynlig mann. Hans rolle er et mysterium. Hans oppgave skulle være å få tak i energifeltet i studio, å manipulere og maksimere dette feltet - å få frem øyeblikkets harmoni.

For ham var musikken større enn noter, rytme og taktinndelinger. Dickinson mente at plateinnspillinger skulle være et totem, en dokumentasjon av et unikt øyeblikk, av noe som ikke kunne la seg gjenta. Han følte nok at innspillingen av «Wild Horses» var et slikt øyeblikk. Når du har vært på den Stones-låten som du har hørt så mange ganger før, kan du prøve å få tak i Jim Dickinsons aller siste album, «Dinsosaurs Run In Circles», hvor Dickinson nesten ikke har stemme igjen, men ikke trenger det, for han har grenseløs feeling og et pianospill som forløser alt som ligger latent «When You Wish Upon A Star».

Det er som om han fornemmer at han er på vei ut av tiden. Vi er desto rikere for at han etterlot seg denne plata.