ABCNYHETER

Stan the Man spiller i Halden til helgen. Foto: promo

OSLO (ABC Nyheter): Stan Ridgway var en stor favoritt på plate og konsertscener midt på 80-tallet. Amerikaneren er glad han er tilbake for første gang på hele 20 år. Det skjer på helgens Down On The Farm-festival i Halden.

Det er lenge siden de smått geniale tonene av «Mexican Radio» skapte en veldig entusiasme for ny amerikansk rock fra USA sammen med Los Lobos, The Bangles og R.E.Ms tidligste utgivelser. Synthesizer-arrangement mikset med garasje- og indierock og en jagende Ennio Morricone-inspirert westernatmosfære var høyst original. Og på toppen lå Ridgways nasale stemme.

- Det er utrolig at det er over 20 år siden jeg var i Norge sist, utbryter Stan entusiastisk rett før avreise til Halden fra sitt hjem i Los Angeles.

Eventyrlig suksess

- Det var litt av et eventyr da «Camouflage» (se video lenger nede i artikkelen, red.anm.) ble en hit i Norge. Det skjedde fint lite hjemme i USA på den tiden, og jeg klødde meg virkelig i hodet da telefonene fra Norge begynte å strømme inn. Norge, hvor i helvete er det liksom?, spør ørkenrockeren.

- Vi startet den første turneen i Trondheim, og jeg husker at jeg satt backstage og at det hørtes ut som at det var et opprør ute blant publikum. Jeg ble raskt fortalt at «det bare var nordmenn som hadde det gøy». I USA må man holde pent på drinkene sine ellers plukker politiet deg raskt opp. Her i Norge var det imidlertid akseptabelt å drikke seg under bordet. Jeg liker ikke aggresjon, men jeg fant det på mange måter forfriskende å komme til Norge. Jeg har lest en del om Tor og Odin og alle de andre gudene, så nå ser jeg for meg moderne vikinger med hjelmer og horn når jeg endelig er tilbake, ler musikeren heftig.

Mangler penger til øl

- Jeg har lest om Down On The Farm-festivalen, og har forstått at Tom Russell var med på å starte den. At de spilte ute på åkrene. Enkelt, men ikke billig på noen måter, der de fortalte historier og spilte sanger rundt leirbål. Til Norge tar jeg med meg noen av de flotte tradisjonelle amerikanske folksangene sammen med mine egne låter. Det blir historier om forbrytelser, drap, naturkatastrofer og andre beslektede temaer. Jeg gleder meg til å spille ute ved leirbålet om natten, og håper at alle kjøper meg en øl, for jeg har ikke penger til det nå, fortsetter han energisk.

For ordens skyld kan det legges til at «Mexican Radio» var gjennombruddslåten med Stan Ridgways band Wall Of Voodoo i 1982. Like etter la han ut på en svært karismatisk solokarriere og fikk raskt gjennombrudd i Norge med albumet «The Big Heat» og singelen «Camouflage». Til og med britene hyllet han som det nye store midt på 80-tallet.

- Jeg likte meg godt i Norge og vi gjorde fire-fem turneer i rask rekkefølge. Jeg har aldri sluttet å lage musikk, men bransjen forandret seg mye utover på 90-tallet og jeg mistet etter hvert kontakten med mine norske venner. Jeg er ikke den samme som sist jeg var der.

- Men jeg er takknemlighet for at jeg har den samme entusiasme for låskriving som da jeg var ung. Jeg har sluttet å tenke på verdensherredømme for lenge siden, men å spille inn plater og gjøre konserter er det jeg kan, understreker Stan Ridgway før han røper at han har en ny plate på gang i høst med tittelen «Deserts Of Dreams». En av de siste utgivelsene han har bak seg er en barneplate.

Laget barneplate

«The Big Heat» (I.R.S.), gjennombruddsalbumet fra 1985.

- Vi måtte konsentrere oss om å gjøre den enkel. Vi var på et stadium i ferd med å lage en kunstrockplate forkledt som barneplate. Du vet ikke hva en flue eller et gresstrå tenker, men det er gøy å leke med slike tanker, og det tok helt enkelt av på et stadium. Woody Guthrie lagde også barneplate. Det er ingen enkel sak å lage noe som fenger barn. Både enkel å forstå, men som samtidig metaforisk og surrealistisk nok til at det blir spennende.

Stan Ridgway turnerer jevnlig i USA, og gjorde en opptreden i San Francisco bare et par dager før avreise til Norge. Musikalsk er han ferdig med de overlessede arrangementene i rockbandformatet og synthesizer-eksperimenteringer. Han spiller mer gitar nå enn noen gang, og er mer ute etter det ekte og enkle. Som hans forbilder fra 50-60 år tilbake i tid.

- Jerry Wexler som produserte Aretha Franklin sa at for mange lagde musikk som var «over-souled». «You are over-souling it», pleide han å si om artister som ikke visste hvor de ville eller hva slags følelser de ville rendyrke. Sam Phillips, en annen av mine gamle helter, uttrykte at å finne noe originalt var 100 prosent hans fokus. Det må være målet for en artist. Hør bare på bluesartisten Howlin' Wolf! Han hadde virkelig attityde. På samme måte som Picasso hadde i sin kunstverden.

Utfordres av det enkle

- Det er det enkle jeg utfordres av nå om dagen og jeg føler at jeg går tilbake i tid. For ti år siden farget jeg musikken med mye instrumentering, men nå vil jeg bare ha to-tre ting i lydbildet. Du vil høre det på min kommende plate. Slik Lefty Frisell spilte inn rundt æraen med Sun Records. Dess lenger du holder på som låtskriver jo nærmere kjernen kommer du. Etter å ha holdt på med synthesizere og store arrangementer vil jeg nå ha tak i de gamle og ekte sakene. Vi må tørre å skitne til hendene våre igjen, mener Stan Ridgway.

Det er navn som Howlin' Wolf, Leonard Cohen, Tom Waits og Woody Guthrie han søker selskap med.

- Jeg snakket med Dave Alvin (ex-Blasters, red.anm.) her om dagen om det å skrive sanger. Vi var enige om at hvis du skrev en sang om en katt så ville det garantert være noen i publikum som ville si at det var den flotteste sangen de hadde hørt om en hund. Prøver du å fortelle at det handler om en katt så vil de bare si: «Nei nei, skuff meg ikke nå!». Utvekslingen mellom sanger og publikum er et evigrullende tog, humrer han.

På Down On The Farm kommer Stan Ridgway til å spille mange av sangene som gjorde han til en av 80-tallets helter i Norge.

- Norge har vært i min bevissthet alle årene jeg ikke har vært der, og jeg har alltid hatt lyst til å komme tilbake. Jeg ble veldig glad da Kai Jarre ringte meg. Ringen er liksom sluttet, siden han også arrangerte den første norgesturneen min. (Artikkelen fortsetter under videoklippet).

Lys til sinns

- Det mørke i tekstene mine er en familiearv, men jeg føler meg lys til sinns. Jeg har blitt mer tolerant med årene med hensyn på hvem folk er. Vi kan sette opp en marsj rundt leirbålet eller danse rundt en stokk mens vi synger. Sang handler ikke om det perfekte, men om kommunikasjon og det som er virkelig.

At han setter seg på en 14 timers flytur for å gjøre eksklusive konserter på Down On The Farm, for så å reise direkte tilbake til Los Angeles igjen, er noe han åpenbart gjør med glede. I USA spiller han med et femmannsband, mens det strippes til tre i Halden. Men han vil spørre trommeslageren i True West om han kan spille med dem i tillegg.

- Det vil være løs jakke på konserten, men vi er forberedt. Mine sanger gjennom 25 år og noen gamle klassiske amerikanske folksanger. Folk i Norge var så vennlige, åpne og flotte mot meg da jeg var her sist for over 20 år siden så jeg gleder meg. Jeg husker at svenskene virket mer deprimerte enn nordmenn, som om de så for mange Ingrid Bergman-filmer. Nordmenn hadde det mer gøy, banket hverandre med stokker og levde livet. Jeg likte det. Kan vi møtes på Down On The Farm og fortsette festen?

Det er på tide å komme seg på flyet til Norge. 20 år er lang ventetid...