ABC Nyheter

De fleste av oss forholder oss fra tid til annen til uttrykket; «Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine?». Da jeg på torsdag leste kronikken «Et synkende skip» i Dagbladet, om fordelene ved illegal nedlasting, skrevet av leder i Unge Venstre, Anne Solsvik, løste dilemmaet seg ved at jeg lo og gråt samtidig. Verre rør har jeg sjelden sett på trykk.

Anne Solsviks politiske prosjekt er åpenbart å bevise at det er svært kort vei mellom begrepene ungdom og ungdum i rekrutteringsavdelingen til Lars Sponheim.

Hjelpeløs tekst

Solsviks hjelpeløse tekst var et svar på kronikken «Loven Vest for Internett», forfattet av Erik Fosnes Hansen, på trykk i Dagbladet sist lørdag. Der maner Fosnes Hansen til en oppvåkning fra norske politiske myndigheters side i forhold utviklingen knyttet til tyveri av opphavsrettsbeskyttet materiale på Internett. Fosnes Hansen understreker at det er musikere og komponister som er frontofrene i denne pågående katastrofen, men han er selvfølgelig smart nok til å ha forstått at dette raskt vil ramme bredere og bredere.

At film er i ferd med å bli ytterligere risikoprosjekter som en følge av illegal opplasting/ nedlasting har vi også vært kjent med lenge og ble minnet ytterligere på i forbindelse med tyveriet av «Max Manus»-filmen i romjula.

Forfattere, journalister og skribenter er next in line når det gjelder å få truet sitt inntektsgrunnlag av en teknologisk utvikling som de datordopade (premium svensk betegnelse på datamaskinnarkomane) hevder ikke kan kontrolleres, bare blindt følges.

Det spesielle med argumentasjonen til Anne Solsvik er at den intet har med virkeligheteten å gjøre. Unge Venstre (og Venstre formoder jeg?) setter sin ære i å ikke ha noen påviselig kunnskap om forholdene i musikkbransjen, ingen informasjon om rammevilkårene plateselskaper og artister arbeider under, og på toppen, reinspikket forakt for en bransje, som definitivt består av tusenvis av små og mellomstore bedrifter. Altså nettopp selskapene som Store Leder Lars Sponheim alltid snakker seg varm på vegne av!

Grenseløs forvirring

I sin grenseløse forvirring forutsetter Anne Solsvik at norske plateselskaper er, sitat, «store, grådige giganter».

Det finnes fire multinasjonale selskaper representert i Norge: EMI, SonyBMG, Warner og Universal. De har ansatt, svært beskjedent, fra 15 til 40 mennesker i sine operasjoner. Disse folka, ofte svært høyt kvalifiserte, jobber med å markedsføre og selge internasjonal musikk i Norge. I tillegg jobber de med å utvikle og markedsføre et forholdsvis stort antall norske artister, fra urutinerte debutanter til veteraner, mange av de siste blant våre aller mest fremgangsrike og viktige. Disse selskapene besitter en historie og kompetanse som Anne Solsvik vet nada om og uansett mener bare er et onde.

Ved siden av disse, såkalte, store selskapene er det et omfattende felt av skandinaviske og norske plateselskaper (de fleste organisert i Fono) som også har betydelig kompetanse og ikke minst, drive og entusiasme på vegne av musikken de lever for og, i beste fall, av.

Jeg har jobbet i samarbeid med mange av disse folkene og selskapene i mine drøye 30 år som musikkjournalist, manager og plateprodusent. Jeg har med andre ord vært nært vitne til utviklingen.

Ikke på noe tidspunkt har jeg oppdaget at disse selskapene har hatt motforestillinger mot internett som distributør av musikk. Jeg har heller ikke opplevd negativitet til den teknologiske utviklingen, bare høyst relevant bekymring om hvordan opphavsretten skal ivaretas.

Det jeg derimot har sett, er at enkelte selskaper har vært for tidlig ute og således satset katastrofalt feil på et tidspunkt der markedet sa «Nei takk» til eksklusivt nettsalg.

At platebransjen har vært bakstreversk i forhold til internett er virkelig en urban myte.

Det platebransjen derimot har måttet forholde seg til, er at den overlegent største delen av markedet fortsatt har villet ha fysiske produkter. Lek med tanken på at soundtracket til «Mamma Mia»-filmen bare hadde vært tilgjengelig for nedlasting?

Til alt overmål har platebransjen de siste tre-fire årene på nytt måttet forholde seg til at en stadig større skare musikkfans igjen ønsker musikken på vinyl, på plate! Dette nye vinylplatepublikummet er stort sett unge mennesker. I dette perspektivet, ganske pussig!

Mangler dokumentasjon

Anne Solsvik lyver så det renner av henne i «Et synkende skip». Den aller verste og viktigste løgnen å gripe fatt i, er at illegal fildeling på nettet fører til at artister får økede andre inntekter. Visstnok fra et umettelig og pengestint nasjonalt og internasjonalt livemarked. Det finnes ingen dokumentasjon, ingen eksempler på at illegal nedlasting styrker artisters konsertintekter. Snarere tvert i mot, det folk slår kloa i gratis, er det liten sjans for at de senere synes at de bør betale for.

Om den illegale nedlastingen hadde ført til mersalg av musikk, på CD-er eller via legal nedlasting, så hadde jo saken vært biff. Da hadde jo musikksalget gått i været, ikke det motsatte, slik faktisk er tilfelle.

Anne Solsvik påstår at «Opphavsretten kan fjernes med pennestrøk av politikerne». Heldigvis er Venstre er bitte lite parti, som lever på en drøm godt forankret i fortida, da de betydde noe i norsk politikk. Venstres krampaktige forsøk på å melde seg på i fremtida, med den minst gjennomtenkte populismen noensinne, fortjener å sende partiet inn i den mørkeste skammekroken tilgjengelig på Stortinget.

Der kan de bruke tida på å sette seg inn i, og muligens forstå, at opphavsretten er helt essensiell for å beskytte virksomheten til kunsten og kreativiteten som er uendelig viktigere og mye mer verdt for moderne mennesker enn det Anne Solsvik streber mot å skaffe seg et leverbrød fra, partipolitikk.