ABCNYHETER

I dag (12. januar) fyller plateselskapet Motown 50 år. Etter at ABC Nyheter i løpet av vinteren har skrevet nærmere 20 artikler (se faktaboks til høyre) om det legendariske og svært innflytelsesrike selskapet overlater vi nå ordet til en rekke prominente musikkelskere som alle har svart på følgende spørsmål:

1. Hva er ditt forhold til Motown?

2. Hvilken Motown-låt mener du er best/viktigst?

3. Beste/viktigste artist i stallen?

4. Eventuelt øvrige kommentarer.

Kjetil Rolness aka Jens Pikenes

1. Jeg føler respekt og takknemlighet for tonnevis av udødelig popmusikk. Full av glede, varme, smerte, lengsel, rytme, verdighet, skjønnhet og fellesskapsfølelse. Alt som gjør musikk verdt å leve for. Motowns bidrag til livslykken og verdenskulturen er på nivå med Elvis, The Beatles og Dylan.

2. «Dancing In The Streets», «Reach Out (I'll Be There)», «What's Going On» og de andre klassikerne står som påler, men er spilt litt ihjel. I dag får jeg mer gåsehud av Jimmy Ruffin «What Become Of The Brokenhearted» eller Stevie Wonders «My Cherie Amour». Folk burde også sjekke ut sjeldnere perler som Four Tops: «Still Waters (Love)», The Supremes (uten Diana): «It's Time To Break Down», Eddie Kendricks: «Keep On Truckin'» og David Ruffin: «Each Day Iis A Lifetime».

3. Marvin, Stevie, Smokey, The Supremes... alle du vet. Men jeg har et svakt hjerte for The Temptations' «My Girl», «I Wish It Would Rain», «Papa Was A Rolling Stone», til og med «Treat Her Like A Lady» på 80-tallet. Snakker vi om tidenes beste mannlige vokalgruppe?

4. Tross sin apolitiske, helkommersielle linje var Berry Gordy like viktig for nedbryting av raseskillet som Martin Luther King.

Forfatter og musiker Jo Nesbø på SMS fra Sørøst-Asia

Noen av stjernene på ett brett. Foto: Topham Picturepoint

1. Verken mail eller Motown-spesialist, så sier pass der.

Ny sms en time og førti minutter senere:

2. Vel, «What’s Going On» er en fantastisk låt og et fantastisk album, så hvis det er en Motown-innspilling.

Neste dag klokken 0801:

3. Stevie er et hestehode foran Gaye hvis vi glemmer «I Just Called…»

Håkon Moslet: Musikksjef i NRK P3

1. Musikkhistoriens mest vellykka popfabrikk. «Hitsville USA» er en edelsten i platesamlingen min. Det er perfeksjonert, uslitelig popmusikk med utrolig mye livsglede i seg.

2. «I Want You Back» med Jackson 5. Passer til alle tider på døgnet. Låt, produksjon og Jackos stemme går opp i en høyere enhet.

3. For meg er det utvilsomt Stevie Wonder. Han var vidunderbarn i gullalderen med en serie gla’-hits på samvittigheten. Så ble han voksen, fikk kunstnerisk frihet og lagde mangefasettert, sosialt bevisst musikk som sprengte alle rammer.

4. Kjøp eller last ned «Hitsville USA» eller Stevie Wonders «Songs In The Key Of Life». Vil gjøre livet ditt rikere og bedre.

Bård Vegar Solhjell: Kunnskapsminister

1. Viktigste selskap for svart musikk og å bryte ned raseskille, samt fornyelse av soul-sound.

2. Marvin Gayes «Let's Get It On».

3. Stevie Wonder og Marvin Gaye.

Finn Bjelke: Radiokjendis og Quiz-mester

1. Oppdaget Motown via The Beatles. Ble raskt fascinert av «The Motown Sound» og selskapets Sareptas krukke av geniale låtskrivere. Det høres like friskt og «moderne» ut i 2009.

2. Jr. Walker & The Allstars: «How Sweet It Is (To Be Loved By You)». Klassisk Holland/Dozier/Holland låt. Personlig synes jeg den er litt friskere enn Marvin Gayes versjon. Ikke den viktigste sangen i Motowndiskografien, men en utrolig vorspielplate.

3. Stevie Wonder. Litt atypisk Motown artist, men i en helt egen klasse.

Yan Friis: Herremann fra Herreavelingen

Trekkes frem av flere som en av de største i Motown-stallen. foto: Universal Music Group

1. Mitt absolutte favoritt-platemerke på 60-tallet, ved siden av Parlophone/Apple.

2. Vanvittig vanskelig. Jeg går for den som blåste verdens største bakoversveis på meg høsten 1966: «Reach Out (I'll Be There)» med The Four Tops.

3. Marvin Gaye med Smokey Robinson på 2. plass.

4. 60-tallet og tidlig 70-tallets Motown er uten sidestykke. Ingen andre plateselskap kunne vise til en slik kvalitetshøyde og jevnhet. Det var musikk med dypt engasjement og samfunnsrelevans samtidig som den aldri glemte 1. bud for all populærmusikk: At den skal underholde.

Suverene produksjoner, utsøkte musikere, et komponistlag fra himmelen og vokalister som engler og djevler har våte drømmer om. Vil du begynne et sted, begynner du med det hest erotiske «oooooh» som Diana Ross innleder «Baby Love» med.

Viggo Sandvik: Musiker, skuespiller og humorist

1. Det første jeg tenker på er The Four Tops «Reach Out (I’ll Be There)». Den hadde jeg på en enspolet multicorder båndopptaker som jeg fikk som julegave i 1966. Også er det Marvin Gaye og The Supremes, og jeg synes jo The Supremes var spiselig.

Men det var jo ikke Diana Ross jeg syntes var finest. Hun hevet ikke røsten så mye som bysten. Jeg har vært på jobb med Grethe Kausland som Diana Ross. Det er det nærmeste jeg har kommet Diana Ross.

2. «I Heard It Through The Grapevine» og det må vel være Marvin Gayes versjon.

3. Stevie Wonder. Han er jo et musikalsk geni. Jeg husker Little Stevie Wonder fra fest på 60-tallet, og da 70-tallet kom ble jeg hektet. Bandet jeg spilte i, Bruno, fra Gjøvik, spilte Stevie Wonder-låter etter beste evne.«Sir Duke» og «Superstition» var gromlåtene.

Øystein Dørum: Sjefsøkonom med god musikksmak

1. Alt for dårlig! Oppveksten min var preget av britisk 60-tall (det vil si grupper som kopierte amerikansk soul/r&b/blues, men i liten grad originalvaren) og britisk 70-tall (prog). Først de siste årene, når jeg har begynt å jobbe mer seriøst med musikkquizer (semi-profesjonelt og for venner) har jeg forsiktig begynt å dykke ned i svart musikk, herunder Motown.

2. For meg står det mellom to: «I Heard It Through The Grapevine» eller «What's Going On», begge med Marvin Gaye. Holder en knapp på sistnevnte.

3. Beste, i betydning personlig favoritt, er Marvin Gaye. Men viktigste er nok Stevie Wonder. Michael Jackson gjorde sine viktigste ting post-Motown.

4. Stiller opp på alt som kan bidra til å øke folks interesse for, og lyst til å kjøpe, musikk, særlig det som faller utenfor dusinvarene.

Christer Falck: Platedirektør med langt hår og klare meldinger

Foto: Universal Music Group

1. Som en hvit mann med off-white hjerte er vel Motown en label som har fulgt meg som et soundtrack til livet mitt siden jeg var gammel nok til å gjøre meg opp meninger om musikk. Før det fikk jeg det inn med morsmjælka, i og med at moren og faren min hadde noen Motown-samlinger som fikk mange snurrer på spilleren når den ikke var okkupert av Elvis, Sinatra, Miriam Makeba og Miles Davis. Motown har vært gjennom mange rare bølgedaler, men de slipper fortsatt ut gjeldende svart musikk, og vil sikkert gjøre det i 50 år til.

2. Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered, I’m Yours». Viktigst: Marvin Gayes «I Heard It Through The Grapevine».

3. Man kommer ikke forbi Stevie Wonder og Marvin Gaye som jeg mener har gjort de beste og viktigste enkeltalbumene på labelen («Songs In The Key Of Life» og «What’s Going On».

Marta Breen: Skribent og musikkelsker

1. Som sikkert mange andre på min alder, oppdaget jeg soulmusikken
gjennom filmen «The Commitments» i 1991. Det var først i voksen alder at
jeg fikk et forhold til begrepene Motown og Stax.

2. Det er selvfølgelig nesten umulig å velge én låt. Marvin Gayes «I
Heard It Through The Grapevine» kommer høyt opp på lista. Andre
favoritter er The Supremes' «You Keep Me Hanging On» og Martha & The
Vandellas «Nowhere To Run».

3. Jeg må kanskje gjøre som Obama, og plassere Stevie Wonder på topp. Jeg
elsker også jentegruppene The Supremes og Martha & the Vandellas.

Tom Stalsberg: Journalist og forfatter med stort bakrom

1. Avslappet. Men det er sound og soul, sound of gospel, man kan bli pinsevenn
av mindre, et soundtrack til reiser i USA. Jeg er for melkehvit til å si at jeg er Motown-ekspet, men jo ja, Tamala for fred og joint.

2. Hmm, her er jeg vel så uoriginal som bare en enkel tabloidjournalist kan være på denne siden av The Four Tops: Jeg heller mot to låter signert Marvin Gaye som både gjør meg glad og vemodig og alltid får lyst til å reise i åpne biler i Amerika, Highway One: «I Heard It Through The Grapevine» og «What's Going On». Husker ikke når jeg hørte dem første gang ettersom jeg vokste opp i et noe krampaktig prog.rock-miljø på Eidsvoll, men noen av oss var softe på rommet og lurte oss til noen svake soultrinn til Marvin. Storveis? Jepp.

3. Marvin Gaye og Stevie Wonder, konge og keiser.

4. Ekstremt viktig kanal og katalysator for den svarte musikken i et land
preget av rednecks, hillbillies og countryhoder (mye bra der også da). Kun
takknemlighet, men som sagt, jeg er ingen Motown-ekspert. Tekstene er ofte
pur poesi.

Thorstein Selvik: Finansmann med listefeber

Foto: Universal Music Group

1. Veldig viktig! The Four Tops, The Supremes, The Temptations og Smokey Robinson med flere var et sentralt lydspor til våre liv spesielt på 60-tallet. Motown med Gordy i spissen var ytterst respekterte langt inn i hippie-land hvor jeg befant meg. Husk at Grateful Dead gjorde flere «svarte låter» påvirket av Motown.

2. Det er utvilsomt «I Heard It Through The Grapevine» som først ble avvist av Gordy fordi den ikke passet i formatet. Men The Four Tops’ «Reach Out (I’ll Be There)» er også en personlig favoritt. La meg også nevne The Temptations’ «Ball Of Confusion» – et prima eksempel på «psykedelisk soul»- og Smokey Robinson & The Miracles’ «Tracks Of My Tears».

3. Jackie Wilson (Gordys første artist, dog ikke Motown-artist).

4. Motown var utrolig viktig som brobygger mellom svarte og hvite i USA og over hele verden. Genre-messig skapte Motown broer og forbindelse mellom soul/pop/r&b/psykedelia (!) og dannet også skole for hvor proft en label kan drives. Motown fortjener all mulig hyllest!

Jonas Prangerød: Øya-festivalens pressesjef og skjeggete alibi

1. Jeg vokste opp med en stefar som hadde fortid som soulentusiast, så jeg fanga i hvertfall opp hitsa til blant andre The Four Tops i ung alder (altså 80-tallet). Om jeg ikke hører på Motown-artister hver uke, så blir jeg uansett svært glad av å høre de gamle favorittene. Har nok nærest forhold til låtene fra sånn cirka 1963-68.

2. Klarer ikke å velge mellom Marvelettes «Please Mr. Postman», Marvin Gayes «Heard It Through The Grapevine», The Four Tops' «Reach Out (I’ll Be There)», Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered, I’m Yours», «Edwin Starrs «War», The Miracles' «Tears Of A Clown» og Martha Reeves & The Vandellas' «Heatwave».

3. Vanskelig, dersom man skal trekke fram personer bortsett fra plateselskapsjef Berry Gordy, velger jeg meg låtskrivertrioen Holland/Dozier/Holland, som leverte imponerende mange hits på få år.

4. Tror ikke man noensinne på nytt kommer til å oppleve en slik hitmaskin av et selskap, som har denne kominasjonen av høy kvalitet og låter som står seg godt over 40 -50 år senere. I tillegg skal man ikke undervurdere Motowns rolle i det å bringe såkalt svart musikk ut til de såkalte hvite massene.

Sindre Kartvedt: Skribent og musikkelsker

1. I likhet med 50-åringen selv – langt fra så aktivt som det engang var. Utover det, er forholdet preget av respekt, mer enn den typen entusiasme jeg for eksempel føler for Stax-stallen den dag idag.

2. Best og viktigst er ikke alltid det samme – men jeg hørte «Mercy Mercy Me» av Marvin Gaye forleden, og jeg tror ikke jeg finner noe i Motown-katalogen som imponerer meg mer på kortere tid. «What’s Going On» var vel den viktigste utgivelsen deres fordi den representerte et kvantesprang a la Beatles’ «Revolver» - fra universal bubblegum til personlig mesterverk. Og den gjorde vel dermed «Innervisions» mulig – det Wonder gjør der, er den mest imponerende enkeltgjerningen i rockens historie, i mine øyne og ører. Men så har jeg da aldri klart å spille trommer heller.

3. Marvin Gaye var viktigst, Stevie Wonder var best, og Smokey Robinson smartest. Men Motown har blitt stående fordi hele karaktergalleriet var så imponerende fargerikt og velregissert.

4. Det er ikke lett å bli 50 i popmusikkens verden. Men det er lett å glemme at Motown preget sin samtid og sitt samfunn i en 15-årig periode som vel er av de mest turbulente sådanne i amerikansk historie. De brøt mange grenser i forhold til skillet mellom svart og hvit populærkultur I USA, og det har I ettertid forsvunnet litt bak den evige såpeoperaen omkring Diana og Michael Jackson, og den uunngåelige nostalgikavalkaden som utgjør fabrikkens første livssyklus.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden