Jenta med historiene
Folk er som sanger, synger suksessjenta Annika Norlin i Hello Saferide. Og det har hun jo helt rett i.
Tekst:
Skal vi tro svenske musikkjournalister er Annika Norlin i Hello Saferide nabolandets nye popdronning. En påstand som etter hvert også har slått rot i Norge, all den tid Hello Saferides nye album «More Modern Short Stories from Hello Saferide» er blitt mottatt med mye jubel også her til lands. Jeg møter Annika på et av Oslos mange Thon-hoteller dagen etter at hun har spilt seg inn i mange norske hjerter etter en vellykket konsert med Hello Saferide på John Dee.
Overrasket over suksessen
Annika Norlin er født og oppvokst i Östersund, en liten by nordvest i Sverige der dagliglivet fortoner seg ganske annerledes enn i metropolen Stockholm, der Annika for tiden tilbringer mye av tiden når hun ikke bor sammen med kjæresten sin i Umeå. Navnet Hello Saferide derimot, har sine røtter i det store landet med den nye presidenten som har fått i oppgave å frelse verden.
- Da jeg studerte i en liten by ikke langt fra Boston og New York, fikk vi ikke gå alene ute om kveldene, vi måtte ringe skolens taxiservice som het Saferide. Han som jobbet der pleide å svare «Hello Saferide». Noe som etter hvert ble et uttrykk for oss, forteller Annika mens hun gjentar uttrykket med en fordreid maskulin stemme.
Etter at debutalbumet til Hello Saferide ble en suksess, tenkte Annika at hun skulle roe det hele ned med sideprosjektet Säkert!. Et sideprosjekt som endte opp med at hun og bandet stakk av med to Grammis.
- Den første Hello Saferide-plata gikk såpass bra at jeg ble ganske nervøs og redd. Og da tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe som var veldig lite og på svensk. Det skulle være annerledes og kreativt, og jeg skulle ikke behøve å stå i rampelyset. Plata skulle være rar og bare komme fra hjertet. Da vi spilte den inn hendte det at produsenten Henrik Oja og jeg spurte hverandre: Hva er det her for slags musikk? Er det en slags schlager-boogie-rock, eller? Annika rister på hodet og ler.
- Både Henrik og jeg ble utrolig overrasket over hvor bra det gikk. Vi synes selv at plata er «vrålbra», men lurer fremdeles på hvorfor den ble en så stor suksess.
- Du liker med andre ord ikke å være i rampelyset?
- Nei! Og det er vel litt av problemet mitt. Jeg er ikke veldig sjenert, men jeg er vel som folk flest. Det er vel egentlig bare en liten del av befolkningen som elsker å stå i sentrum. Når jeg får mye oppmerksomhet synes jeg det er veldig rart. Da vil jeg egentlig bare trekke et teppe over hodet å gå og legge meg.
- Noe som reflekteres i tekstene dine, ikke sant?
- Ja, det har du definitivt rett i. Og det er litt problematisk. For man vil jo ikke være en sånn som skriver om ting som er uinteressante eller som folk ikke kan relatere til.
Ryddepersonalet på en av byens mange Thon-hoteller har våknet til live. En støvsuger går til angrep på spisesalen der Annika og jeg har slått oss ned. Det klirrer i tallerkener og metalltrallene som dundrer forbi skrangler så høyt at vi begge begynner å le.
Heldig med produsenten
Andreas Mattson, frontfiguren i popbandet Popsicle som herjet i Sverige på 90-tallet, har produsert Hello Saferides nye skive. Jeg rekker knapt å spørre om hans betydning før Annika avbryter meg...
- Den er utrolig stor, han er halvparten av plata. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne spille demoene mine for folk for at de skal forstå hvor viktig Andreas har vært for sluttproduktet. Når jeg skriver låter er det jo bare meg og gitaren.
- Fordi det er så mye tekst hadde jeg en idé om at det skulle være flere instrumentale partier enn vanlig på denne plata. Derfor var det utrolig herlig at Andreas, som både er låtskriver og selv spiller mange instrumenter, kom inn og la på de instrumentale partiene. Jeg hadde fra begynnelsen av et helt annet bilde av hvordan platen skulle bli, men Andreas hadde en veldig naturlig følelse om hvordan låtene skulle høres ut.
- Hvordan skulle det låte i dine ører?
- Det skulle høres veldig skranglete ut, litt som The Moldy Peaches eller en tidlig utgave av Jonathan Richman. Noe som sikkert også ville blitt bra, men det får bli en annen gang. Akkurat nå er jeg bare veldig glad for at vi lagde en plate som jeg synes er veldig vakker. For det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde vel egentlig at skranglete og sjarmerende musikk var min greie. Men så ble det altså noe helt annet.
- Hvorfor akkurat Andreas Mattson? Han hadde vel knapt produsert andre enn seg selv før han takket ja til deg?
- Jeg hadde ingen anelse om hvem som skulle produsere. Og fordi det hadde gått så bra med både Hello Saferide og Säkert var det veldig mange som engasjerte seg i hvem som burde være produsent. Jeg fikk utrolig mange forslag. Masse amerikanske produsenter. Men til slutt tenkte jeg: hvem skulle jeg virkelig like å ha som produsent, hvem skulle det være gøy å jobbe med? Da jeg spurte noen av mine venner kom svaret spontant: Andreas Mattsson. Noe som ga meg en god magefølelse selv om jeg visste at han bare hadde produsert sin egen musikk.
Tekstene betyr nesten alt
Tittelen på albumet sier vel det meste. Annikas litterære univers; der virkelighet, fiksjon, humor og ironi slåss om oppmerksomheten, tilfører låtene en ekstra dimensjon som er sjelden vare i musikkens verden.
- Teksten betyr nesten alt, det er den som kommer først, svarer Annika sporenstreks når jeg spør om tekstens betydning.
- Jeg bruker melodien til å veie opp teksten. Det er så utrolig mange som bare slenger teksten inn i sangen. Men det kan være vanskelig for folk å forstå at en historie kan være oppdiktet samtidig som følelsene i den er ekte. At tekstene kan være oppdiktede samtidig som de føles veldig nære for meg.
Noe Springsteen-aktige «Lund» er et godt eksempel på.
- Den bygger vagt på en hendelse fra tiden jeg gikk på högstadiet. Om to gutter fra Skåne som var kompiser til en av mine kompiser, og at den ene leste mine dikt og syntes at de var utrolig dårlige, akkurat som det fremkommer i sangen. Der og da ble det født en revansjelyst som jeg fremdeles ikke har maktet å gjøre meg ferdig med. Utenom det faktum at en av brødrene disset mine dikt er alt oppdiktet, ler Annika.
He went a bit rough on my poetry, said: there's no chance in hell this will ever grow to be anything.
He said: I mostly like Dylan myself
I said: Shocking!
Well then he said something else, I didn't understand. Because he came from the
south of Sweden, he spoke just like a dane
- Så han tente en ild?
- Ja, kanskje lite grann. Men det handler nok også mye om at Annika 30 år forsøker å forsvare Annika 14 år som ikke våget å si: Men hva faen, skjerp deg! Men låta handler nok også litt om mennenes rolle i musikkindustrien, at det finnes veldig klare meninger om hva som er riktig og bra. Når Rolling Stone forteller oss hva som er verdens 100 beste plater er det for eksempel stort sett menn som har gitt ut platene.
- Er du feminist?
- Ja, absolutt. Jobber du med musikk i dag, blir du feminist før eller senere, for man må ta mye «skit». Jeg uttaler det veldig sjeldent direkte i tekstene, det er snarere at tekstene er kjønnsnøytrale, eller at en fyr ikke skal synge om ting som er typisk maskuline når vi synger en duett.
Singelen på det nye albumet heter «Anna». En særdeles fengende låt utstyrt med en morsom og underfundig tekst.
- Anne er oppdiktet «från aks til limpa». Det som har overrasket meg er at folk har fokusert veldig mye på at det handler om et barn. Da jeg skrev teksten tenkte jeg nok mest at sangen handlet om hva som kunne ha vært når man har et forhold, forteller Annika før hun atter en gang overdøves av støvesugerens ville brøl.
- Den kunne like gjerne ha handlet om at man kunne ha kjøpt et hus eller gått mer på kino sammen, hva som helst egentlig, og at det var det som var det hovedpoenget med sangen, fortsetter hun når brølet har lagt seg.
- Men fordi folk har grepet veldig tak i det med barnet, har jeg forstått hvor mye folk bærer på av historier når det gjelder barn. Og sånn sett er jeg glad for at sangen handler om nettopp et barn.
She could have married a Kennedy!
She would have found the cure for HIV!
Well I'm real sorry Anna, you never got to be
because your daddy moved on and left me
Annika har en unik evne til å snu på ting i tekstene. Det er som om hun vrir på en bryter for på den måten å overraske lytteren med en punchline som overhode ikke var ventet.
- Det er noe jeg forsøker ikke å gjøre så mye. Jeg er litt glad i å gjøre det på den måten, men det må ikke bli for mye av det. I de fleste av sangene mine finnes det et sånt vers som jeg prøver å fjerne. Det må ikke twistes til for mye. Men jeg elsker å snu om på ting, jeg liker å overraske meg selv. Som for eksempel på «Long Lost Penpal» der det viser seg at brevskriveren slettes ikke er en 15 år gammel jente, men en mann på 46. Men som regel stryker jeg de partiene.
Litt ubehagelig
Da jeg hørte «X Telling Me About the Loss of Something Dear, at Age 16» første gang, ble jeg bokstavelig talt tatt på senga. Den usentimentale og direkte fortellingen om hvordan det føles for jenta i teksten som mister sin uskyld, gjorde meg både brydd, skrekkslagen og forundret på en og samme tid.
- Ja, den er litt ubehagelig, sier Annika og smiler etter at jeg på en fomlete og mindre vellykket måte har forsøkt å sette ord på hva jeg følte da jeg hørte sangen den første gangen.
- Da noen kompiser og jeg satt og pratet om når vi hadde mistet uskylden fortalte en av dem denne historien. Jeg synes den er veldig interessant fordi det viktige ikke er det som hender når man mister uskylden, men det som skjer etterpå. Var det ikke mer enn dette? Man vet at livet kommer til å forandres, men man vet ikke helt hvordan. Den typen følelser er det sentrale i låta. Og vi merker at det alltid er noen som synes at teksten er litt ekkel når vi fremfører den live.
His face all grumped up, veins were showing on his forehead
Closed my eyes and thought of dancers
Closed my eyes and thought of dancers
I thought of what my friends would say
I thought of how my life would change
I just layed real still there on the bed
I was scared he'd have a heartattack and die
I went to work at the shoe store and waved him goodbye
I felt sad, but I didn't know why
- Hva ville du valgt om du kunne velge mellom å være artist eller forfatter?
- Det skulle jeg nok bli forfatter. Da kunne jeg sitte å lage mine historier og slippe å være så synlig. Måten å jobbe på ville passe meg bedre. Men jeg vil gjerne fortsette å være låtskriver. Jeg jobber med å skrive noe, men det kan jo være så enkelt som at jeg ikke er en god forfatter. Men vi får se.
- Helt til slutt; har du en favorittplate?
- Min absolutte favorittplate er «The Heart Of Saturday Night» med Tom Waits. Men jeg blir ofte mer inspirert av låter enn hele album. Jeg hører nesten aldri på hele album, og kjøper veldig mange Greatest Hits-album. Jeg har for eksempel mange samleskiver med Jonathan Richman, men ingen originalalbum, forteller Annika Norlin idet ryddepersonalet forlater lokalet og lufta har gått ut av støvesugeren.
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket