En glemt skatt

Audun Vinger har funnet frem Frank Wilsons skjulte Motown-skatt.

Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no

Tekst:

Paul A. Nordal / ABC Nyheter

Torsdag 18.12.2008, kl. 17:15

Oppdatert: Torsdag 18.12.2008, kl. 23:05

Om jeg elsker deg? Så klart jeg gjør! Det er en idiotisk sport å skulle kåre den beste Motown-låten. For det første er det så mange av dem, og et såpass stort antall av dem er faktisk helt eksepsjonelle, enten det er stompers og kneskjelvere fra 60-tallet, mer søkende og pompøs 70-tallssoul, stringent discofunk, overlykkelige grooveband fra 80-åra, eller «Tyrone» av Erykah Badu. Eller hva med køntrilåta «Indiana Wants Me» av R. Dean Taylor?

Det kan være så mangt. Derfor er det mer hensiktsmessig, om jeg bare skal trekke frem en enkelt sang av alle de enkle og kompliserte sangene i Motown-katalogen, å gå for den meste sjeldne av dem. Og det er Frank Wilsons «Do I Love You? (Indeed I Do)». Men hva er en sjelden sang? Og hvem i alle dager er Frank Wilson?

Han var en av selskapets mange tilknyttede låtskrivere, først med Brenda Holloway. Han tenkte på å forsøke seg som artist også, og spilte inn en singel som skulle gis ut på Motown-underselskapet Soul, i desember 1965. Låta var en delirisk, overstyrt kjærlighetslåt i typisk mid-sixties/Smokey-stil, med inderlig vokal, en intro som bærer bud om noe stort, et kjempekor i refrenget, og mildt sagt taktfaste rytmer. En vaskeekte Motown-låt, som følger en flott oppskrift, men med en betraktelig X-faktor.

Destruerte promoer

Det ble trykket opp rundt 250 promoeksemplarer av singelen på forhånd, men alle disse ble destruert da han bestemte seg for å droppe artistkarrieren, og slå til på en fast jobb som bakmann på Los Angeles-kontoret i stedet. Trist, men sånt skjer hele tiden, også i dagens musikkindustri. Denne historien kunne stoppet der. Og «Do I Love You (Indeed I Do)» kunne bare vært en av hundrevis uutgitte Motown-låter. Det kommer jevnlig ut nye skatter fra det tilsynelatende

«Do I Love You (Indeed I Do)», her i en senere utgave

utømmelige arkivrommet. Men denne låta ble historisk.

Svært grovt forenklet går historien som følger: Låta ble oppdaget ved en tilfeldighet mot slutten av 70-tallet, fra en Motown-ansatt som ryddet på lageret og fant en haug med ukjent materiale som skulle kaste. To kopier og en mastertape var i det minste blitt arkivert, og en av disse kopiene fant veien over til en platesamler og DJ i nord-England, der obskur sekstitallssoul fra USA nærmest var en ungdomsreligion, i omfang klart på høyde med housebølgen 10-15 år senere.

Northern soul, som det ble kalt, appellerte sterkt til arbeiderklasseungdom som levde for helgen, der de kunne leve ut sitt virkelige liv med likesinnede, vise sine ekstreme ferdigheter som dansere, sikre seg de sjeldneste og beste singlene, og kjøpe de sterkeste pillene som sikret prestasjonsevnen ute på dansegulvene i de gymsalaktige lokalene.

Fascinerende ungdomskultur

Det er et fascinerende stykke ungdomskultur, som gjorde at glemte artister fra 60-tallet plutselig befant seg på salgslistene borte i det grå og kalde 70-talls-England. På mimrebasis kommer det fortsatt ukentlig ut nye CD-er med denne typen soul som selger som hakka møkk. Det er nærmest en egen industri der borte.

Men på 70-tallet var det virkelig blodig alvor. Da DJ og platesamler Russ Winstanley fikk kloa i plata, gjorde han noe som kanskje virker rart, men som var utbredt i disse miljøene: Han dekket til etiketten med en håndskrevet klistrelapp: «Do I Love You - Eddie Foster». Dette ble kalt coverups, for ikke å røpe hva monsterlåtene man spilte het, og hvem som var artist. På denne måten kunne man ha låta helt eksklusivt for seg selv, i hvert fall for en stund.

Men med en gang man hører Wilsons låt blir man hekta, du må ha mer, og en bootleg som ble presset opp under Foster-navnet solgte kjapt rundt 20 000 eksemplarer i disse miljøene. Låta er senere kjent som den største northern soul-klassikeren. Og selv om bevegelsen stagnerte ved tiårsskiftet økte platen i verdi. Den siste eieren, Kenny Burrell, la hele 15 000 britiske pund på bordet, ikke finanskrise-kurs, for å sikre seg den. Utrolig, men sant. Og antakelig verdt hver pence.

Låtskriveress

Men det er faktisk mer ved Frank Wilson enn denne ene fascinerende detaljen. Wilson var involvert på låtskriversiden i flere andre av mine absolutte favoritter fra Motown. Tenk de flotteste Supremes-låtene fra overgangsperioden: «Love Child» (1968), «Up the Ladder To The Roof» (1970) og «Stoned Love» (1970). Det er en ekstremt sterk troika låter, med en klar egen-identitet; en slags ekstatisk melankoli som tyter ut av rillene. Det er fortsatt bastant, men en smule mer sofistikert enn bilfabrikk-rytmene selskapet først og fremst er kjent for.

På 7" vinyl

Wilson hadde også fingrene bortpå flere av de mest minneverdige sololåtene fra den ulykksalige Eddie Kendricks; en av hovedvokalistene fra fabelaktige og allsidige The Temptations. Wilson var som produsent medvirkende til å øke fokuset mot dansgulvet, og flere av låtene de laget sammen er klassikere i klubbsammenheng. Fra hans andre soloalbum «People... Hold On» (1972) er det så mange høydepunkt at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. «Date With The Rain» presterer å være sommerlig boblende og høstlig hustrig samtidig. Men den er kort, altfor kort!

Det finnes heldigvis motgift. Du har ikke levd før du har hørt den åtte minutter lange «Girl You Need A Change Of Mind» - en episk produksjon, fluktuerende i tempo og temperatur, men med en soul/funk/firefjerdedelersvariant som en forsmak på produksjonsverdiene som skal komme senere i tiåret og dominere sort musikk.

Blant de første discolåtene

Og helt riktig: I 1973 utga Kendricks, med hjelp av Frank Wilson det som blir regnet for en av de aller første discolåtene; suggerende «Keep On Truckin'». Kendricks karriere og liv hadde en sterkt nedadstigende kurve, høydepunktet i 80-årene var en gjesteopptreden med Hall & Oates (og tidligere Temptations-rival David Ruffin) på Live Aid-konserten, og han døde av lungekreft i 1992. Hans solomateriale er tilgjengelig på CD i diverse samlinger. Alt materialet er ikke like sterkt, men det gode er blant sjangerens beste.

Frank Wilson selv har valgt herren som sin levevei siden, og du kan søke informasjon her, på stedet han har sammen med sin kone: www.frankandbunny.com. Men det er kanskje vel så mye inspirasjon å hente i disse svært enke ordene, som gir mening til den sjeldneste, og beste, Motown-sangen noensinne. Vel bekomme.

Here I am on bended knees
I lay my heart down at your feet
Now do I love you?
All you have to do is ask
I'll give until there's nothing left
Do I love you?
As long as there is life in me
Our happiness is guaranteed
I'll fill your heart with ecstasy, forever darling

Do I love you?
Do I love you?
Do I love you?
Indeed I do Indeed I do

The very thing that I want most
Is just to have and hold you close
Do I love you?
From early morning until late at night
You fill my heart with pure delight
Do I love you?
Now whenever I lay me down to sleep
I pray the Lord your soul to keep
And bring you home safe to me, forever darling