Sjel og nerve
Johnny Andreassen kårer årets beste musikk.
Tekst:
Årets beste plater:
1. JJ Grey & Mofro: «Orange Blossoms»
Da «Country Ghetto»-albumet kom i fjor ble jeg helt slått i bakken av følelsen i JJ Greys stemme. JJ Grey skaper flere sett av følelser enn noen annen amerikansk rootsartist jeg ser i dag, og musikken hans treffer deg så direkte at du må klype deg i armen eller i baken. Fritt valg. Dette er det de i sørstatene kaller «front porch realism», sunn fornuft fra mannen i gata, kombinert med de beste musikalske og litterære tradisjonene fra dypet av sørstatene. Utgangspunktet er Florida, men selv om jeg visste at Stevie Wonder, Sly & The Family Stone og Donny Hathaway stod på JJ
«Orange Blossoms»
2. Willy DeVille: «Pistola»
Det er en glede å oppleve en av de mest karismatiske stemmene i amerikansk rock- og rootstradisjon spille ut trumfesset sitt igjen med en blanding av gangsterglis og latinsk temperament. «Pistola» er Willy DeVilles suverent beste plate siden 80-tallet og Mink DeVille-epoken.
3. Eli «Paperboy» Reed: «Roll With You»
Soulmusikken er på full fart tilbake slik Wilson Pickett og Otis Redding formet den på 60-tallet. Når den største blåøyde sangeren på evigheter kryper frem fra sitt skjul er det med en nerve som får selv tunge soul-nostalgikere til å miste både kniv og gaffel. En yankee og en jøde fra Boston. For en fantastisk verden.
4. Robert Forster: «The Evangelist»
Når The Go-Betweens blir redusert til halve sin kreative kraft slår Robert Forster nedenfra og opp med en plate som er så sår og naken at du kan kjenne tårene renne nedover ryggen og neglene rispe deg over brystkassa. Årets følelsesladete popalbum.
Les intervju med Robert Forster her.
5. Sean Costello: «We Can Get Together»
Jeg tror ikke det er så veldig mange som skjønner hvilket talent vi mistet i så altfor ung alder under tragiske omstendigheter i år. Født i Philadelphia men vokst opp i Atlanta, og siden han turnerte med Susan Tedeschi som 17-åring og la ned noe av sitt gitarspill på hennes fantastiske debut «Just Won't Burn» har han bare fortsatt å bygge kred som få andre talenter innen den moderne bluesen i USA. Han har en sterk og egen tone i gitaren som du legger merke til med en gang, og en distinkt og svært overbevisende stemme som synes dynket i den soul/gospel-stenken som driver The Holmes Brothers kombinert med Doyle Bramhall IIs southern rock groove. Bare hør hans egen «Told Me A Lie», eller platas to tradisjonelle gamle låter; «Going Home» og «Little Birds», så skjønner du at vi har mistet noe sjeldent og dyrebart verdt minst to utropstegn!!
6. Chatham County Line: «IV»
Jonas Fjelds amerikanske partnere har gått fra bluegrass til langt mer harmonisert americana og spennende singer/songwriter-elementer. Et av USAs mest lovende unge rootsband som har uttalt at de vil bli bluegrassens svar på The Band. «IV» er et stort skritt i riktig retning.
7. Marianne Faithfull: «Easy Come Easy Go»
En lett aldrende rockedronning tar sin smakfulle hevn ved å spille inn utvalgte låter fra like aldrende kataloger med en herlig fingerspitzgefuhl. Alt dekkes på dette dobbeltalbumet: Kurt Weill, jazz, rock, countrysoul, ballader og en New Orleans-inspirert Tom Waits. Bevares for ei dame denne Marianne Faithfull er! Og med den såreste mørke damestemmen rocken har sett.
Les intervju med Marianne Faithfull her.
8. Hacienda Brothers: «Arizona Motel»
Dessverre blir det aldri noe mer Hacienda Brothers. Amerikansk country- og rootstradisjon så levende at Doug Sahm nesten blir levende igjen.
9. Seasick Steve: «I Started Out With Nothin' And I Still Got Most Of It Left»
Møkkete amerikansk blues med en White Stripes-brutalitet som har gjort denne eksil-amerikaneren til noe av det hippeste på den britiske rockscenen. Seasick Steve er visstnok i ferd med å forlate Norge etter å ha bodd her i en del år, samtidig som han debuterer for et stort plateselskap med årets platetittel. Når han «stemmer» gitaren og halser av gårde er det en slamrende og rå reise i rock'n'roll-frasert blues og en suggererende og kraftfull repeterende greie som har sin fetter oppe i fjellene i North Mississippi der R.L. Burnside kommer fra. Han har har skrevet og fremført «Just Like A King» sammen med Nick Cave, og miksen av den rastløse singer/songwriter, rock'n'roll-puristen og bluesrebellen er Seasick Steves egen.
10. Los Fabulocos: «Los Fabulocos»
Fra Chicano-kvarteret av det gamle spansktalende Los Angeles kommer restene av The Blazers sammen med gitaristen Kid Ramos (The Fabulous Thunderbirds, Mannish Boys) og lager et Los Lobos-influert rock'n'roll- og texmex-album influert også av Doug Sahms Texas-countryfot og Roy Orbisons hvite soul. Hvem kan stå stille på et hvilket som helst tenkt dansegulv til de tonene her?
11. Raphael Saadiq: «The Way I See It»
Dette er så snerten original soul at gamle Stax- og Motown-fans virkelig kan koste på seg det bredeste gullsmilet når grooven tar løs på åpningssporet. Genuin soul med en av USAs store bakmenn i den kommersielle og mestselgende R'n'B og svart-popverden. Ganske enkelt uimotståelig.
12. Loudon Wainwright III: «Recovery»
Fra skyggen av Bob Dylan har folksinger-trubaduren Loudon Wainwright III sparket løs med gamle låter i nye innspillinger. Faren til Martha og Rufus Wainwright er plutselig usedvanlig med igjen når han sammen med Tom Waits-favoritt Joe Henry løfter opp låter fra rundt 1970 på et svært autentisk og levende 2008-album. Det er bare å høre sanger som «School Days», «The Drinking Song», «Muse Blues» og «Man Who Couldn't Cry». En sjeldent enkel plate, og rett og slett kanonbra.
13. Jake Ziah: «Lights And Wires»
Alene om å representere Norge på siste Midem-festival har store filmskapere fra blant annet USA oppdaget norske Jake Ziah. Norges best bevarte musikalske hemmelighet, og et widescreen-fremførende innovativt band som har en nerve og en evne til å beskrive en reise som er i klasse med Ry Cooder. Musikken deres krever virkelig dedikert lytting, men bevares så mye flott som skjuler seg i denne buskveksten av en plate.
14. Ray LaMontagne: «Gossip In The Grain»
En veldig nedstemt og mørktonet americana singer/songwriter. Dette er en singer/songwriter-prestasjon av det høyst personlige, sarte og Jeff Buckley-ekte registeret. Han har kledt den nye plata delvis i sjelsettende soul, og åpningslåta «You Are The Best Thing» er den ypperste soullåta jeg har hørt på år og dag. Den låta veide tungt for å ta med Ray LaMontagne på årets liste. Sunget med den raspete lidenskapen tilhørende en ung Rod Stewart med noe av Elliott Smiths sadness er dette en killer som får selv den mest fortvilte til å tro på kjærligheten igjen. Og hvem kan skrive en låt om Jack Whites kone Meg som Ray gjør her?
15. The Bronx: «The Bronx»
Det er ikke bare lett å finne god ballerock lenger. Virkelig frådende og glødende rock av det slaget som en gang gjorde Turboneger til menn. The Bronx er sånn sett årets «vi tar ingen fanger»-plate. Øsende rock med kun det som mål å rocke balla av naboen - og katta hans.
Plateåret 2008 for øvrig:
2008 har vært et knallsterkt år for musikkinteresserte, og særlig på slutten av året har det vært så mange gullkorn at man virkelig har måttet holde tunga rett i munnen. Og det er tungt å utelate noen av sine største helter på Årets Liste.
Både Madrugada, Jackie Leven og Sonny Landreth har hatt tunge aksjer inne tidligere, og leverer plater jeg vil ha med meg inn i evigheten, men som ikke nådde helt opp i år. Jeg likte måten Lucinda Williams fant tilbake den litt bluesy «jeg gir f...»-foten på sin siste plate. Dama er rå. Og det er forfriskende med norske debutanter som Tommy Tokyo og Ida Marie.
Apropos Norge så er det knapt noe band i verden bortsett fra Metallica som har rock-kreden sin bedre i behold enn Motorpsycho. Årets «Little Lucid Moments» er også en oppvisning i rock-kunst gjennom fire låter på 55 minutter. Og hvem tenker på tiden når blueslegenden Lousisana Red sammen med sitt norskbaserte Little Victor's Juke Joint har vært på Notodden og spilt inn en bluesplate som må være det beste innen Muddy Waters-kategorien fra Chicago på evigheter.
Drikk gjerne øl til Drive-By Truckers eller legg deg i sengen med Janiva Magness utrolig fyrige og sensuelle soul/blues som en Angela Strehli på sitt aller beste. 2008 har vært et knallbra år. Det er bare å velge godbiter fra øverste hylle!
Ringsaker-lærer sjokkerer med Breivik-støtte
Northug dropper barneskirenn