Utstråler livsglede
Stein Olaussen kårer årets beste musikk.
Tekst:
1. Sigur Rós: ««Með Suð Í Eyrum Við Spilum Endalaust»»
Sigur Rós’ debutalbum fra 1997 heter «Von», som betyr håp. Men det er først på «Með Suð Í Eyrum Við Spilum Endalaust» at man for alvor har kunnet høre håp i islendingenes musikk. På dette albumet utstråler de til og med livsglede! Når de attpåtil klarer å formidle disse følelsene like godt som de har formidlet melankoli og andre mørke følelser tidligere, er resultatet et usedvanlig allsidig, men likevel helhetlig og jevnt over fantastisk album.
2. Motorpsycho: «Little Lucid Moments»
Ved siden av at BergenLive for alvor etablerte Bergen som arenakonsert-by, at Madrugada la opp og at Øya dro til med et vanvittig program for musikkelskere, var Motorpsychos gjenoppstandelse som trio en av årets mest positive begivenheter i musikk-Norge. Med energibunten Kenneth
«Með Suð Í Eyrum Við Spilum Endalaust»
3. Born Ruffians: «Red Yellow & Blue»
Disse Toronto-debutantene har, om jeg ikke husker feil, uttalt at de ville vise at man ikke trenger å være 10 mann i bandet for å lage stor popmuskk, med ganske klar adresse til et par andre canadiske band. Det klarte trioen utmerket. «Red Yellow & Blue» er genialt i all sin enkelhet, og fra den skjøre «Little Garcon» til den skranglete «Hummingbird» demonstrerer de god variasjon. Én ting er imidlertid sikker hele veien: Dette er ypperlig gitarpop!
4. Frightened Rabbit: «The Midnight Organ Fight»
Årets hype er nok skotske Glasvegas, som stort sett har fått glimrende anmeldelser. Glasvegas er fine nok, de, men de høres mest ut som bleke kopier av medskottene The Twilight Sad eller Frightened Rabbit, produsert for stadionformatet. Da foretrekker jeg Frightened Rabbit. By a mile. Deres andre album «The Midnight Organ Fight» kom på forsommeren i år, og er et nydelig stykke indiepop med elskverdig skotsk aksent på vokalen.
5. The Mae Shi: «HLLLYH»
Nest etter ISIS var The Mae Shi årets høydepunkt på Øya. Jeg gledet meg som en unge i forveien, og L.A.-banden innfridde. Dette er ADHD-pop på sitt beste. The Mae Shis fjerde album er et konseptalbum bestående av punkens energi, en femårings rastløshet, en himmelsk meloditeft og en helvetes skamløshet. Se for deg at The Locust kræsjer inn i Animal Collective. Elektro, punk og pop blandes i en gryte og sprutkokes. «HLLLYH» overrasker i hver eneste låt, sjarmerer nesten like ofte, og er aldri kjedelig. Ikke en gang i den drøyt 11 minutter lange «Kingdom Come».
6. Drive-By Truckers: «Brighter Than Creation’s Dark» / The Hold Steady: «Stay Positive»
Drive-By Truckers og The Hold Steady ER amerikansk rock i dag. Så lenge disse to bandene fortsetter å levere plater på det kvalitetsnivået de har gjort hittil, kan Springsteen og Young (og strengt tatt alle andre gode amerikanske rockere) pensjonere seg vel vitende om at arven deres er vel ivaretatt. DBTs 19-låts dinosaur «Brighter Than Creation’s Dark» er et lite mesterverk, og THS’ «Stay Positive» kommer seg over lista som bandet selv har lagt skyhøyt med sine tidligere album. Fra DBTs Alison Krauss-aktige country-ballade «The Purgatory Line» til THS’ gåsehudgivende brøle-rocker «Constructive Summer» ligger smaken av Jack Daniel’s, knuste amerikanske drømmer og uknekkelig håp i ganen hele veien.
8. The Mountain Goats: «Heretic Pride»
John Darnielles eventyr i hi-fi blir stadig mer avanserte rent musikkteknisk, men fjellgeita har fremdeles prioriteringene i orden: Gode låter er ikke avhengig av lydbildet. Og Darnielle er framfor alt en låtskriver. En uhorvelig dyktig en sådan. Angst og (ulykkelig) kjærlighet er temaer han i likhet med tidligere viser at han er en mester på å formidle, men i tillegg byr denne skiva tidvis på en fandenivoldsk positivitet. Denne nyvinningen gjør at «Heretic Pride» fortjener en plass side om side med The Mountain Goats øvrige album, som ethvert menneskelig menneske bør ha minst ett av. Basta.
9. Fuck Buttons: «Street Horrrsing»
Hvis riffene på denne plata kun hadde blitt gjentatt fire ganger hver, i god poptradisjon, hadde nok skiva vart maks tre minutter. Men disse to Bristol-herrene gjentar hver av melodilinjene sine i rundt regna en evighet, og legger på mer og mer støy for hver gang. Fine små melodier males opp og gnages på i en kvern av ulyd til det danner en ugjennomtrengelig vegg av lyd, før en hardt forvrengt stemme skriker noen uforståelige fraser over det hele. Og det er dødsvakkert! Da Fuck Buttons nylig spilte på Mono, tok den ene monitoren fyr. Noe som i grunnen ganske betegnende for bandet.
10. EF: «I Am Responsible»
En av årets store musikalske oppdagelser for min del var svenskene i EF. Nydelig postrock (med vokal!) i skjæringspunktet mellom Sigur Rós, Explosions in the Sky og Mogwai. Skjørt og monumentalt side om side, med tidvis nesten skremmende kontraster!
11. No Age: «Nouns»
No Age er L.A.-band nummer to på denne lista, og blir i likhet med The Mae Shi koblet til den hypede klubben Smell i California-byen. Be that as it may, «Nouns» er en knallgod plate fra denne gitar/trommer-duoen. Korte poplåter der det skrangles og støyes over en lav sko fyller denne plata, og på det beste er det rett og slett fantastisk. Energisk, intenst og deilig poppete. Hør for eksempel «Teen Creeps» og «Here Should Be My Home» og bli forelsket.
12. Trinacria: «Travel Now Journey Infinitely»
Hvem hadde trodd at et prosjekt med statsstøtte kunne bli så tøft som dette? At Trinacria hovedsakelig består av Enslaved-medlemmer er lett hørbart, men dette er langt mer dronete og utsvevende enn det Enslaved vanligvis pleier å by på. Fe-Mail-jentenes støy ligger som et slør over post-metallen gutta leverer, og når de attpåtil bidrar med fantastisk vokal og waldhorn på tittelsporet, er det vanskelig å beskrive musikken uten å bruke ordet ’episk’. En seiglivet smyger av en plate.
13. Keep Of Kalessin: «Kolossus»
Nå som Enslaved har begynt å spille prog like mye som metall (noe de for øvrig gjør veldig bra), trengs det en arvtaker til den norske ekstrem-metall-tronen. Keep of Kalessin har med «Kolossus» laget soundtracket til deres egen kroningsseremoni. Dette er et usedvanlig helstøpt konseptalbum som har en uslåelig kombinasjon av vanvittig energi og avanserte arrangementer. Keep of Kalessin legger seg i et musikalsk landskap cirka midt mellom Enslaved anno «Below the Lights» og Opeth – i likhet med sistnevnte har de akustiske partier klemt inn mellom ekstrem-metallen, men ser ikke behovet for å gjøre smørsangere av seg av den grunn... Variasjonen på plata er god: «A New Empire’s Birth» har et tempo og en intensitet som grenser til det latterlige (les: Nile), «Warmonger» er nærmest power metal, mens «The Mark of Power» er deilig seig og episk.
14. Disco Doom: «Dream Electric»
Disse sveitserne var supportband for Built to Spill på deres turné i høst. Ofte er oppvarmingsband noe man kjeder seg gjennom som et nødvendig onde mens man står og gleder seg til hovedbandet, men Disco Doom gikk rett hjem hos meg. Kanskje ikke så overraskende, når deres småsyrete, skranglete poprock byr på sløv vokal i Sonic Youth/Dinosaur Jr.-stil, Pavementsk lekenhet og gitarkaskader som kan minne om alle disse tre bandene samt Built to Spill. Heck, det er nærliggende å trekke fram Motorpsycho også. Når Disco Doom på toppen av alle disse referansene/inspirasjonskildene, også klarer å sette sitt eget særpreg på musikken, finnes det ingen grunn til ikke å like bandet. Jeg oppdaga denne plata på høsten, men den gjør seg nok perfekt på sløve sommerdager.
15. Johnny Foreigner: «Waited Up Till It Was Light»
Hvorfor er det ikke flere duetter i indiepopen? Kombinasjonen av vekselvis kvinnelig og mannlig leadvokal fungerer jo ypperlig. Det skaper dynamikk og spenning og er tidvis riktig så vakkert. Johnny Foreigner er et levende bevis på det, og deres sjarmerende «Waited Up Till It Was Light» er en bittersøt sjarmbombe fylt med både angst og kjærlighet. Kamuflert som gitartung, energisk poprock.
16. Okkervil River: «The Stand Ins»
Will Sheff og hans kumpaner i Okkervil River fulgte opp fjorårets klassiker «The Stage Names» med en bunke låter som stammet fra den samme kreative perioden. Samtidig som det er tydelig at disse låtene står litt tilbake for fjorårets leveranse, er det minst like tydelig at Will Sheff er en ekstremt god låtskriver. På sitt beste (les: «Lost Coastlines») byr denne plata på helt nydelig indiepop.
17. Wolf Parade: «At Mount Zoomer»
Dan Boeckner og Spencer Krug er mine favorittmenn. At de har kapasitet til å holde Wolf Parade gående samtidig som de leverer fantastiske album og konserter med henholdsvis Handsome Furs og Sunset Rubdown, er intet mindre enn imponerende. «At Mount Zoomer» står litt tilbake for Wolf Parades debutalbum, men er likevel en veldig fin plate. Dan Boeckners angstfylte vokal er like elskverdig som alltid, og bandets tekster er snurrige og urovekkende i all sin metaforiske prakt.
18. Enslaved: «Vertebrae»
Med «Vertebrae» sementerer Enslaved for alvor sin posisjon som prog-band. Deres tre siste album har vært en gradvis utvikling mot dette, og denne skiva følger opp «RUUN» på naturlig vis. Her er det mer av Herbrands clean-vokal, mer synth og mer Pink Floyd (ja, der sa jeg det) enn tidligere i Enslaveds virke. Men samtidig opprettholder Grutle sin posisjon som Norges beste growler, og når Enslaved er hissige her, er de like hissige som på «Below the Lights». Hør bare på «New Dawn» eller «The Watcher». Uhyre stemningsfullt. De fiske- og saueglade gutta har på ingen måte sluttet å spille metall, de har bare begynt å spille episk progrock i tillegg. Og kombinasjonen funker ypperlig!
19. Neon Neon: «Stainless Style»
80-tallet nekter å dø. De siste 10 årene har nærmest vært en sammenhengende 80’s revival, virker det som. Men når man gjør pastisjen så smakfull, gjennomført, catchy og faktisk nyskapende som Boom Bip og Gruff Rhys gjør den med Neon Neon, er det svelgbart. Jeg mener, danselyst er én ting, men «Dream Cars» og «Raquel» er jo fine låter!
20. Lukestar: «Lake Toba»
Truls & The Trees' Heggero, Snöras’ Yngve Hilmo og Metronomicon madman Marius Ergo i samme band? Dømt til å bli bra. Og jaggu er det bra også. Lukestar har holdt på med poppa hardcore i en liten evighet, men «Lake Toba» er utvilsomt deres gjennombruddsalbum, og med god grunn. Catchy rytmer, gode melodier, aggressive innslag, godt driv og en ufornektelig popsensibilitet gjør denne plata til en lytteopplevelse man husker. Og så har du Heggeros vanvittige falsett, da. Jøje meg.
20 av årets beste låter i tilfeldig rekkefølge:
The Megaphonic Thrift: «Acid Blues»
Sigur Rós: «Inní Mér Syngur Vitleysingur»
Bodies Of Water: «Darling, Be Here»
No Age: «Teen Creeps»
Born Ruffians: «I Need A Life»
Drive-By Truckers: «The Righteous Path»
Flight Of The Conchords: «Robots»
Islands: «J'aime Vous Voir Quitter»
The Hold Steady: «Constructive Summer»
Johnny Foreigner: «Salt, Pepper And Spinderella»
Herr Nilsson: «The Fox Eats The Rabbit»
Bonaparte: «Too Much»
Neon Neon: «Raquel»
Be Your Own Pet!: «Heart Throb»
Nordpolen: «Har Inte Tid»
Okkervil River: «Lost Coastlines»
The Mae Shi: «Run To Your Grave»
Wolf Parade: «Language City»
Disco Doom: «Endless Summer»
The Mountain Goats: «Sax Rohmer #1»
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket